Annonse
15:55 - 05. september 2013

Mister sin radikale kraft

Nationaltheatrets Lulu – Pandoras eske er pent pakket inn, men tom inni.

Kvinneportrett: Mariann Hole spiller Lulu med sterk scenisk tilstedeværelse. Dessverre møter hun ikke den klangbunnen hun hadde fortjent, skriver Ine Therese Berg. Foto: LP Lorentz
Annonse

Nationaltheatrets Lulu ville gjort Camilla Paglia stolt. Hun er uimotståelig vakker, eier ikke skam i livet og klatrer på samfunnsstigen via menn som vil eie, forsørge og forme henne i sitt bilde. Ettersom aktene utspiller seg etterlater hun seg en formidabel haug av lik, av menn som har elsket kroppen hennes, uten at de har brydd seg videre om sjelen. Faktisk er de enige i at hun antageligvis ikke har noen. Skikkelsen har inspirert både Alban Bergs opera ved samme navn og er også en forløper til Vladimir Nabokovs Lolita.

 

Reduseres til offer. Mannen bak Lulu, den tyske forfatteren, skuespilleren og satirikeren Frank Wedekind (1864–1918) var en enfant terrible i liv og gjerning, en seksuelt eksperimenterende og notorisk kvinnebedårer som på et tidspunkt satt i fengsel for majestetsfornærmelse. Men selv denne tidlige forkjemperen for kvinners rettigheter og ytringsfrihet lar den såkalte poetiske rettferdigheten seire til slutt. Lulus grenseløse oppførsel ender i tragedie – og Wedekind faller for sin egen kritikk av århundreskiftets dobbeltmoralske seksualmoral. Lulu avsløres dessuten gradvis å være offer for misbruk og overgrep, det er derfor hun er blitt slik hun er blitt – en forklaring som reduserer Lulu til offer og gjør karakteren mindre utfordrende.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Hun setter seg på beaten, og eier den.»