11:59 - 08. mai 2013

Landskap i tåke

Det er irriterende lett å rote seg bort i norske filmer.

Går seg vill: Aksel Hennie på flukt i Hodejegerne. Den rotete fremstillingen av rom i scenene lagt til landet får konsekvenser for selve krimplottet i filmen. Foto: Erik Aavatsmark/Friland

KOMMENTAR

Den kinoaktuelle filmen Jag etter vind åpner med at hovedpersonen Anna inspiserer lokalene til et forestående moteshow. Gjennom vinduene i bakgrunnen kan vi skimte kontinentale bygårder. Vi antar det er København, for kjæresten hennes snakker dansk. Senere viser det seg derimot at hun bor i Berlin. I stedet for å slå fast bostedet visuelt gjennom geografiske markører tyr regissør Rune Denstad Langlo til forklarende dialog i etterkant. Hvorfor? Han var pent nødt. Produsentene mottok 240 000 euro fra et rundhåndet lokalt filmfond for å spille inn den kjappe «Berlin»-snutten i Leipzig. Da fikk det heller være med realismen.

Eksempelet er muligens bagatellmessig. Hvis Leipzigs bygårder og elver plutselig befinner seg i Berlin, burde det være et større problem for innbyggerne i Sachsen enn for oss nordmenn. Men i bunn av denne bysjongleringen ligger en skavank som har preget et stort antall norske spillefilmer de siste årene, og som ødelegger for fortellingenes troverdighet: en slapp stedlig realisme samt en gjennomgående slurving med geografien.

Annonse