13:20 - 19. desember 2013

Ingen reprise

Elegant og eksistensielt. Seksualisert og skittent. Med regidebuten Blind utvider Eskil Vogt den intellektuelle motposisjonen i norsk film som han selv har vært med på å skape.

Et spennende indre: – Kanskje hun som sitter venneløs til lesesalen stenger, lever mer intenst enn han actionsportfyren som hopper fra Trollveggen og sjonglerer fire kjærester samtidig, tror regissør Eskil Vogt. Foto: Ellen Lande Gossner

Jeg liker ofte det som ikke er helt perfekt. Det behøver ikke å være så stilrent hele tiden. Kontraster er viktige. Jeg liker det vakre; det opphøyede. Men det er ofte det helt trivielle som gjør noe relevant og gjenkjennbart, sier Eskil Vogt.

Mannen selv er imidlertid et bevis på at relevans kan oppnås uten trivialiteter. Velartikulert, lavmælt og noe lakonisk fremstår regissøren av Blind, som har premiere 28. februar, som utpreget sofistikert i sin omgang med filmfaget. Akkurat som de to filmene han skrev sammen med ungdomsvennen Joachim Trier, Reprise og Oslo, 31. august, har vært like tydelig dannede, den mørke tematikken til tross.

Blind, som er skrevet og regissert av Vogt alene, har spor av dette særpreget. Men samtidig ser vi en dreining mot et nytt, mer uforutsigbart filmlandskap. Og som for å understreke at vi beveger oss inn i et mer broket landskap, foregår samtalen hverken på Litteraturhuset eller Kunstnernes Hus, men på toppen av SAS-hotellet, i Skybars glorete danskebåtinteriør, etter at julebordsesongen har drevet oss fra skanse til skanse nedover Wergelandsveien.

Annonse