Annonse
14:38 - 19. september 2013

Fyller scenene til randen

To nye musikkdramaer blander vidt forskjellige teatertradisjoner. Bare ett av dem holder maksimalismen under kontroll.

Rotete: Tore Vagn Lids Judasevangeliet. Foto: Janneche Strønen
Annonse

Judasevangeliet er tredje forestilling i kritikerpris-nominerte Tore Vagn Lids sørgespilltrilogi. Etter å ha skrevet en panegyrisk anmeldelse av Kill them all tidligere i år har jeg visse forventninger. Men mens sistnevnte forestilling er dramaturgisk stringent, gjennomført og tematisk spisset, gaper Judasevangeliet over for mye og mangler den innholdsmessige aktualiteten som vant meg over i forrige runde.

I alle de tre delene har «spill» hatt bokstavelig betydning, med brettspillet, komplett med terningkast, spillebrikker og spilldeltakere som bærende dramaturgisk anordning. Problemet er at spillet her bryter sammen og ikke lenger fungerer som et strukturerende prinsipp, ei heller en meningsbærende metafor, noe man hadde trengt på overfylte Scene2. Medlemmer fra orkesteret Bit20 Ensemble, fem solister, tre barn – eller rettere sagt Judasunger – et kor, video- og lydinstallasjon, samt scenografiske elementer slår hverandre i hjel i stedet for å gå opp i noe større.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse