Annonse
11:16 - 20. desember 2013

Fra fest til begravelse

Frankie Goes To Hollywood laget lydsporet til aids-fryktens år, skriver Knut Schreiner.

Lyden av lær: Frankie Goes To Hollywood viste kraften i et eksplisitt homoseksuelt image. Med klokken fra øverst til venstre: Brian Nash, Peter Gill, Paul Rutherford, Mark O’Toole og Holly Johnson. Foto: John Stoddart/Getty Images/All Over Press
Annonse

Årets tv-høydepunkt fikk vi i adventstiden med den svenske serien Tørk aldri tårer uten hansker – en beretning om et homoseksuelt miljø i Stockholm på åttitallet, basert på en trilogi av rikshomo og forfatter Jonas Gardell. Serien har åpnet sluser av følelser over hele Skandinavia. Vi følger Rasmus og Benjamin fra barndom i distriktene og intolerant kristent miljø, deres ferd gjennom storbyens offentlige toaletter, buskas og mørke bilturer, og møtet med nådeløs sykdom.

For mange av oss var denne sykdommen en del av barndommen. Ikke nok med at atomkrig kunne utløses nårsomhelst, men akkurat idet man så ungdomstiden i horisonten, kom informasjonskampanjene som knyttet sammen seksuelt begjær og døden. Nyheten om aids lyste fra Dagsrevy-skjermen; en sykdom som hadde oppstått i helt spesielle miljøer i amerikanske storbyer, blant «menn som har sex med menn».

Men gay culture nådde på samme tid norske ungdommer og populærkulturen på annet vis, gjennom den nye engelske popmusikken og dens nye medium: musikkvideoen. Denne vinteren er det tretti år siden Frankie Goes To Hollywood toppet verdens hitlister med «Relax (Don’t Do It)». Liverpool-bandet kunne nesten ikke spille sine egne instrumenter, men i 1984 herjet Frankiemania.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse