Annonse

Annonse

14:45 - 14. mars 2013

Enveisbillett til Bloksberg

Hedvig Mollestad Thomassen er bredbeint rocke­gitarist med sopelime.

Jenta i røyken: Hedvig Mollestad og hennes trio sveiper innom bredbeint stonerrock og utagerende frirock i en eim av slangeskinnsboots og twang. Foto: Julia Naglestad

Anmeldelse

Hedvig Mollestad Trio
All Of Them Witches
Rune Grammofon. 2013

Jeg vil tørre å påstå at det norske musikkmiljøet er i en særposisjon på kloden. Jeg vil videre påstå at den viktigste grunnen er musikere utdannet ved norske musikkinstitusjoners jazzlinjer de siste tyve årene. Mange av disse har inntatt fremtredende posisjoner i så vel blues, rock og avantgarde som i popbransjen. Tre-fire år på en musikerutdanning setter sine spor. Tydeligst manifesterer de seg i ytre ting som stort teknisk overskudd, og en klar profesjonalitet i holdningen til virket som musiker. Dette er i og for seg kanskje ikke så enestående.  

Historiens omkved forteller at norske jazzutdanninger legger mindre vekt på forstavelsen jazz og mer på musiker, slik at studentene går ut med en bent fram sjangerfri horisont. Når de så tar med seg denne seriøsiteten over i andre sjangre, kanskje gir blanke i sjangrene overhodet og bare gir seg hen til sine innerste musikalske impulser, da gir det seg uttrykk i et musikkmiljø med framifrå instrumentalister og en sterk tilbøyelighet til sjangeranarkisme. Blant de sterkeste kortene i denne kategorien finner vi Morten Qvenild, Jørgen Munkeby, Ståle Storløkken, Torstein Lofthus og gjengen i P3-favorittene Highasakite. Og gitarist Hedvig Mollestad Thomassen.

 

Skyt. Etter å ha vunnet Molde Jazzfestivals talentpris i 2009 samlet Mollestad sin trio, bestående av henne selv, bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad, alle med bakgrunn fra jazzutdanningen på Norges Musikkhøgskole. Brakdebuten Shoot! høstet lovord over hele den vestlige hemisfære, for sin kombinasjon av teknisk virtuositet og hodebangende heavyrockriff, med en teint av den klassiske jazzgitartrioen gjemt under lagene av krigsmaling.

Også lyden på debuten, som lik oppfølgeren er gjort på norske artisters nye favorittlekegrind, Ocean Studio Recordings, ble lagt merke til. Den er så absolutt ikke noe dårligere på All Of Them Witches. Både gitaren og bassen låter stort og fett, samtidig er det nok takhøyde til at lydbildet ikke føles overfylt. Bassist Brekken veksler mellom en elbass med massiv smak av Motörhead og Black Sabbath og en minst like bånntung kontrabass i de roligere partiene. Mollestads gitarlyd hører hjemme et sted mellom grunge og metal, med et lite nikk til sin guru Jon Eberson i solonummeret «ghrá rúnda». Sammen låter de nå hakket mer samspilt enn på Shoot!, og det borger for en enda bedre plate enn debuten.

 

Twang. Samtidig er det vanskelig å få skikkelig bakoversveis av en andreplate, særlig når den følger opp en debut som alltid inneholder et visst overraskelses­element. Det sparker bare nesten like bra av åpningsnummeret «Sing, Goddess», som innledes av et slags abstrahert Van Halen-riff. Men under overflaten lurer en av platens mange svartekunster. Den kommer til syne midt i låten i form av et nærmest atonalt progriff over et rytmisk ufremkommelig landskap. Kostene er ute av skapet, trioen setter kursen mot Bloksberg og ser seg aldri tilbake.

Tonen settes ettertrykkelig allerede i første låt for et album som siden sveiper innom bredbeint stonerrock i «The New Judas», utagerende frirock i «Indian Driving» og en eim av slangeskinnsboots og twang i korte «Shawshank». Lyden av én del nordisk takhøyde, og én del selvsikker ypping med gitarmestre som Fred Frith og Jimi Hendrix, vil garantert åpne enda flere dører for Hedvig Mollestad trio.

Annonse