Annonse
10:38 - 28. juni 2013

Der ingen skulle tru at nokon kunne spele bluesgitar

Ny bok viser at festivalen er en middelkulturell bulldoser, som river ned gjerdene i politiske og kulturelle konflikter mellom urbant og ruralt, elitistisk og folkelig.

Rock på bygda: Storåsfestivalen er en typisk norsk bygdefestival, midt mellom tradisjon og modernitet. Den spiller på tre fortellinger som forklarer, overrasker og reparerer bygda. Foto: Øyvind N. Næss / NTB Scanpix
Annonse

ESSAY

Første gang jeg noensinne spilte på en festival, var for litt over tyve år siden. Den lokale rockeklubben og Kloppa Fotballklubb (selverklært som «Norges mest userriøse») hadde gått sammen om å lage en musikkfestival på området til den gamle feriekolonien Kloppa, i skogen på Harestua. Arrangementet ble drevet frem av ren idealisme, bankende musikkhjerter og lokalpatriotisme – en «tenk at vi fikk det til – her, i bygda vår!»-forestilling som ga fellesskapsfølelsen en real boost.

Området, som tidligere var blitt brukt til lek i barndommen, eller fyllefester i ungdommen, ble nå tatt i bruk på en skikkelig, kulturell måte, samtidig som både leken og festen var ivaretatt. Kloppstock hadde tatt navnet sitt fra … ja, du vet hvor, og når det begynte å regne, gikk arrangørene opp på scenen og fikk publikum til å rope «No rain! No rain!» – akkurat som i filmen. Flere av disse gutta kom til å bli sentrale i lokalt kulturliv på stedet i årene som kom. Og da kvelden gikk mot slutten, inntok festivalens headliner scenen, et nytt band fra Hallingdal med to brødre i front, som hadde utgitt sin første plate det året: Hellbillies.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse