Annonse
08:37 - 22. februar 2013

Den gamle skolen

Liv Ullmann norgesdebuterer med en oppsetning som estetisk sett godt kunne stått på repertoaret i Moskva for hundre år siden.

Mørk humor: Hundreårsperspektiv og en stoisk holdning til meningsløsheten er menneskenes eneste trøst i Nationaltheatrets Onkel Vanja. Men også det latterlig absurde blir større i dette lyset, og oppsetningen har tydelig vekt på humoren hos Tsjekhov. Her: Sverre Anker Ousdal og Anneke von der Lippe. Foto: Erik Aavatsmark
Annonse

«There just ain’t no insurance policy for a life wasted», som det heter i en gammel Motorpsycho-låt. I Anton Tsjekhovs Onkel Vanja (1897) er sjansene allerede spilt, ikke i en katastrofe av tragisk-heroiske dimensjoner, de har bare rent bort mellom de daglige gjøremålene.

I årevis har Vanja, niesen Sonja og resten av godset arbeidet for å understøtte svogeren og Sonjas far, Serebrjakov, mannen som skulle sikre familieæren gjennom sin professorstilling i byen. Men pengemangel har tvunget Serebrjakov tilbake til godset, og det er blitt umulig for Vanja å overse at han som skulle være garantisten for at slit og brakke ambisjoner ikke var fånyttes, er en simpel fiasko. Den selvhøytidelige oldingen har også kapret seg en ny, yngre kone etter at Sonjas mor døde, den skjønne Jelena, som selvsagt går rett til hodet på Vanja, og på legen Astrov, som nå blir hyppig tilkalt på grunn av den hypokondriske professoren. En bittersøt affære for Sonja, som er dødelig forelsket i Astrov, men dessverre også en lite bemerkelsesverdig grå mus.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Samspillet mellom befolkningen og museene har endret seg kraftig de siste 50 år, og det må definisjonen nødvendigvis gjenspeile.