Annonse
15:24 - 10. januar 2013

De gylne mulighetenes marked

David O. Russells Silver Linings Playbook er et regne­stykke av en film. Dessverre mister man interessen for sluttsummen.

Kalkulert seriøsitet: Jacki Weaver og Robert De Niro som ekteparet Solitano får sin voksne sønn i losji. Foto: Norsk Filmdistribusjon/Filmweb
Annonse

Det finnes glimt av sannhet i Silver Linings Playbook, men de er langt fra mange nok til å kompensere for et overkonstruert, rotete og merkelig overfladisk inntrykk. I ett av disse øyeblikkene tar Ronnie (John Ortiz) sin venn Pat (Bradley Cooper) til siden for en livsoppdatering rett før et middagsselskap: Det begynner som selvhjelpsinspirert skjønnmaling om at nedgangstider er mulighetenes marked, og ender få sekunder senere i en gråtkvalt og desperat erkjennelse av at verden rundt ham er i ferd med å knuse ham. I en annen tidlig scene går Pat – som er nyutskrevet med en bipolar diagnose og tilhørende besøksforbud mot kona – amok mens han febrilsk leter etter videoen fra sitt eget bryllup. Dagen etter tar han en løpetur ikledd en søppelsekk, som en slags underbevisst kommentar til eget selvbilde. Her er historier verdt å ta tak i – komiske og stiliserte, oppriktige og tragiske, om hverandre. I stedet svinner denne lille funklingen etter hvert i et tidvis fornøyelig, men lite tilfredsstillende kaos av klisjeer, forutsigbar manusstruktur, og banal selvhjelpsideologi.

Optimalisering. Pat vil tenke positivt. Han er på jakt etter de gylne mulighetene som skjuler seg bak all negativiteten. «Verden er hard nok som den er», sier han og pælmer Hemingways Farvel til våpnene ut av vinduet. Den hadde en provoserende deprimerende slutt. Her er Pat og filmens regissør fullstendig på bølgelengde.

Er det upassende å kritisere en Hollywood-film for å være drømmende og virkelighetsfjern? Selvfølgelig. Det er ingenting galt i å lage karikerte filmer med lykkelig slutt, og regissør David O. Russell refererer åpenlyst til flere av sine musikal- og screwball-favoritter. Men Russell er en filmskaper som så åpenbart har større ambisjoner og evner enn kun å videreformidle fantasier. The Fighter (2010) var en oppriktig rørende og fascinerende realistisk boksefortelling fra Bostons arbeiderklassemiljø. Three Kings (1999) blandet absurd krigssatire med usminket virkelighetsfremstilling på fortreffelig vis. Også Silver Linings Playbook har en realistisk tone. Men det er en kalkulert seriøsitet her som forgjeves forsøker å overbevise oss om at det fortelles noe essensielt om livene våre og verdenen vi lever i.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.