Annonse
09:34 - 18. juli 2013

Dannelsens sjarm

Webers fiolinsonater minner oss om radikaliteten i det sofistikerte.

Annonse

Portrettene av den tyske tidligromantikeren Carl Maria von Weber (1786–1826) viser en liten, forsiktig og høyst pertentlig mann. I virkeligheten levde han et intenst og til tider dramatisk liv. Han forvekslet rødvin med salpetersyre, ble arrestert for økonomisk underslag, men opplevde også å bli feiret som operakomponist. Musikken vitner om nær tilknytning til samtidens forutsetninger: Den er nett og sjarmerende, men knapt hva vi i dag ville kalle dristig.

Når den tyske fiolinisten Isabelle Faust gir ut Webers 6 Sonates progressives pour le piano-forté avec violon obligé, komponert i 1810, er det derfor fristende å spørre hva som egentlig ligger i dette fremadskridende (progressives). For om Webers sonater skulle skyte fart i forhold til samtidens normer, skjer det ikke på en måte som får dem til å fremstå som moderne for oss. Det er med andre ord lite av Beethoven her. Nei, det interessante er heller hvor konvensjonell denne musikken virker, mer presist: hvordan den forskyver og utfordrer forholdet mellom radikalitet og historie.

Alle de seks sonatene er små, med en gjennomsnittlig varighet pr. sats på rundt to minutter. Et slående ytre trekk er inspirasjonen fra ulike nasjonalstiler, med satser som «Polacca», «Air Russe» og «Carratere Espagnolo» som tydelige eksempler.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse