15:48 - 20. september 2012

Værslevs metode

Det som ved første øyekast fremstår som markiser, viser seg å være håndverksmessig komplekse malerier.

Fasadekunst: Det avstengte, litt avfeldige inntrykket Fredrik Værslevs utstilling skaper fra gaten, kan ses som en kommentar til at galleriet nå er i ferd med å stenge dørene. Foto: STANDARD

Etter flere mislykkede forsøk på å åpne galleri Standards blytunge jerndør en tidlig lørdag formiddag i Hegdehaugsveien i Oslo, slår det meg at Fredrik Værslevs utstilling Lanterne Rouge kanskje er en rip-off av den amerikanske konseptkunstneren Robert Barrys kanskje mest berømte verk fra slutten av 1960-tallet. I Barrys tilfelle besto utstillingen av et tomt gallerirom, og en stengt dør med et skilt som kunngjorde at «during the exhibition the gallery will be closed». På Standard er det ikke bare en gjenstridig ytterdør, men hele fasaden som signaliserer at galleriet er lukket og forlatt. Gallerivinduene er tildekket med noe som ved første øyekast ser ut som markisestoff. Fast oppspent på rammer dreier det seg om meter på meter med stoff, med og uten striper, i blasse, skjoldede nyanser som tilfører den hvite funkisfasaden en slags forloren skjønnhet, som et forlatt badehotell utenfor sesongen.

Det avstengte, litt avfeldige inntrykket Værslevs utstilling skaper fra gaten, kan ses som en kommentar til at galleriet nå er i ferd med å stenge dørene. Et nytt lokale i Waldemar Thranes gate er allerede åpnet, også dét er for tiden fylt av Værslevs stripebilder. Men slitasjen og flekkene stikker dypere enn som så. De har vært et tilbakevendende tema i Værslevs produksjon i flere år. I terrassomaleriene, som ble vist på Standard for et drøyt år siden, var det terrassogulvets spettede flater (som fremkommer ved at sementmørtel fylles med marmorkorn) som ble imitert med stor nøyaktighet. Men på toppen av myriadene av ørsmå prikker som mimet marmorkorn, lå det noen uformelige malingsflekker av den typen man normalt finner i et bilverksted eller et atelier.

 

Annonse