Annonse
14:46 - 31. januar 2012

Til angrep på kulturvenstre

«Ond kapitalisme» mot «godt kulturliv»: En uskyldig arkitekturdebatt førte kulturkampen til Sverige.

Politisert kultur: Den såkalte kultureliten protesterer mot borgelige byutviklingsplaner. «Det finnes mennesker som ikke vil se eksperimentelt teater mens de venter på bussen», kontrer forfatteren Bengt Ohlsson – og siden har debatten gått. Stockholm 12. januar. Foto: Janerik Henriksson/Scanpix
Annonse

Det begynte som en vanlig diskusjon om byutvikling. Midt i Stockholm ligger Slussen, et trafikknutepunkt som forener bydelene Söder og Gamla Stan. Nå skal området gjennom en omfattende ombygging, og Stockholms borgerlige styre har fremmet sitt forslag til løsning. Som motvekt til de offisielle planene vokste det raskt frem en underskriftskampanje som kalte seg «Kulturslussen», støttet av kjente svenske forfattere og kunstnere som Katarina Frostenson, Carl Johan de Geer og Lars Norén.
Initiativtagerne ville ha mathall, sykkelvennlige traseer, skulpturgrupper og scener for eksperimentelt teater i Slussen-området. Men da de i jakten på støttespillere fra kulturlivet sendte en brosjyre til forfatteren, kritikeren og spaltisten Bengt Ohlsson, fikk de ikke helt reaksjonen de hadde håpet på.    

Slendrian. Ohlsson irriterte seg over forslagets enkle dikotomi mellom «ond kapitalisme» og «godt kulturliv», og skrev en spydig avisspalte om initiativet, en tekst som igjen vakte noen arge svar. Det fikk Ohlsson til å hente frem sin retoriske pumpehagle: I starten av januar publiserte den kjente dramatikeren og romanforfatteren – for svenske avislesere lyder han bare kallenavnet «Benke» – en tre siders kronikk i Dagens nyheter, under overskriften: «Når skal det røde renne av kulturens fane?»  
Her var perspektivet utvidet. Ohlsson ville «ta at oppgjør med kulturlivets røde slendriantenkning», som det het i avisens undertittel, og gikk i striden væpnet med effektive spissformuleringer om  «kulturvenstre».

I søvne. «Som utøvende kunstner får du ikke tilhøre høyresiden. Sånn er det bare», skrev Ohlsson, som ikke har villet la seg intervjue ytterligere i Morgenbladet. Han skildret kulturaktører og aviskommentatorer som hykler med sin påtatte venstreside-empati, og som lar sosial tilhørighet («Hva mener Lars Norén om saken?») styre sine politiske valg.
Sin egen avskjed med Israel-motstand og kapitalismeskepsis på autopilot, beskriver Ohlsson som en oppvåkning: «Jeg begynner langsomt å venne meg til tanken om at det finnes mennesker som ikke vil se eksperimentelt teater mens de venter på bussen […] Jeg tror de kan gå gjennom et helt liv uten å se eksperimentelt teater, og bli ordentlige folk likevel.»    
    
Kunst mot kjønnsteori. Det mangefasetterte angrepet fikk kultur-Sverige til å eksplodere. Utspillet var som skapt for posisjonering i sosiale medier: Ohlssons artikkel fikk raskt over 6000 Facebook-anbefalinger, mer enn 1500 Twitter-responser og et tresifret antall blogginnlegg knyttet til seg.
Også premissleverandørene i de etablerte mediene kastet seg på. Aftonbladets radikale kulturredaktør Åsa Linderborg sammenlignet Ohlsson med Berlusconi, Sarkozy og Dansk Folkeparti, før hun lot navnet «Anders Behring Breivik» avslutte den sveipende assosiasjonsrekken.
«Kulturvenstre er en gjeng med voksenmobbere», parerte Johan Hakelius, spaltist i samme avis. «Når så du sist et teaterstykke som raste mot skattetrykket? Har du noen gang hørt om en kunstinstallasjon som slakter moderne kjønnsteori?» spurte en annen debattant.
Magasinet Finansliv fulgte på sin side opp med spørsmålet «Hvorfor er alle som arbeider i banksektoren høyrefolk?» – og fikk med det sin mest leste artikkel på nett den uken. 
    
Gamle briller. – Min respons er at Bengt Ohlssons angrep er utdatert, sier Malin Ullgren, frilansjournalist og litteraturkritiker i Dagens Nyheter (der Ohlsson også er fast skribent), og en av forfatterens viktigste motstandere i kulturvenstre-debatten. Mandag denne uken skrev hun et omfattende svar som fikk frontene i diskusjonen til å mobilisere nok en gang. «Ullgrens tekst drypper av klassiske hersketeknikker», skrev den konservative litteraturviteren Johan Lundberg (tidligere i Svenska Dagbladet) på sin blogg.
– Jeg mener Ohlsson har for gamle analytiske briller på seg. Det sosialdemokratiske hegemoniet i Sverige har jo forvitret for mange år siden. Dermed har det tradisjonelle kulturvenstre, som kanskje eksisterte på 1970- og 80-tallet, mistet makt i takt med utviklingen, sier Ullgren.
– Hva forteller diskusjonen om svensk kulturoffentlighet?
– At den er ganske sterkt politisert. Og at vi ennå ikke har fått disse debattene med like stor styrke som i Danmark og Norge – men nå kom det altså.

Nederlag på nederlag. I den ferske boken American Dreamers: How the Left Changed a Nation, som ble omtalt i Aftenposten denne uken, gjør den amerikanske motkulturpioneren Michael Kazin opp regnskap for femti års radikal kamp. For ham er saldoutskriften tydelig: Venstresiden har lidd et totalt nederlag innenfor politikk og økonomi, men vunnet en fullstendig seier innenfor kulturfeltet.
– Historisk sett kan nok et slikt resonnement stemme. På meg virker det som om venstresidens grep om kulturlivet fungerer som et gammelt sår, som ennå gjør vondt, sier Malin Ullgren.
– De borgerlige føler fortsatt et behov for å ta igjen, selv om de i dag dominerer de viktigste områdene i samfunnet.

Utfor stupet. Uttalelsen peker på et fellestrekk i diskusjonen: Ingen vil vedkjenne seg rollen som ideologiske makthavere. Bengt Ohlsson beskriver avskjeden med venstremiljøet han har vokst opp i, som å nærme seg en avgrunn – en endelig utmelding av det gode selskap. Malin Ullgren mener på sin side at kulturskribenter av hennes kaliber har begrenset innflytelse i en stadig mer høyredreid offentlighet.
– Begrepet «kulturvenstre» kan muligens fungere på et slags grasrotnivå, til å beskrive politiske holdninger hos en del skuespillere, forfattere eller kunstnere. Men i dag har denne grupperingen stadig mindre institusjonell makt. Venstresiden eier ikke lenger noen ledende aviser og tidsskrifter, og har liten innflytelse i kulturinstitusjonenes ledelse, argumenterer hun.

Desorientert. Etter mangeårig sosialdemokratisk dominans går Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering inn i sitt syvende år i Sverige. Malin Ullgren mener landets journalister ennå ikke har fått orientert kartet etter det nye politiske landskapet.
– Granskningen av sosialdemokratenes leder Håkan Juholt, som ble tvunget til å gå av denne uken, har vært langt mer kritisk enn noe av det Reinfeldt-regjeringen er blitt utsatt for. Men har du først gått til valg på at det er bra å være rik, er det kanskje vanskeligere å ta deg på personlig økonomisk moral, sier hun tørt.   

Risiko. Kristian Meisingset, kulturredaktør i vårt hjemlige liberalkonservative tidsskrift Minerva, var en av dem som hadde sans for Bengt Ohlssons polemiske kraftanstrengelse.
– Artikkelen var sterkt engasjert og preget av personlig risikovilje. I tillegg hadde han noen gode poenger, sier Meisingset.
– Også i Norge har radikal venstresidetenkning fått overvintre i enkelte deler av kulturlivet, mens høyresidesympatisører i samme miljø går stillere i dørene for å unngå støy. Men som altomfattende generalisering passer Ohlssons beskrivelse likevel dårlig på kulturlivet i Norge, mener redaktøren.

Skyldfølelse. Konklusjonen er egentlig litt pussig hvis man sammenligner medielandskapet i de to landene: Det norske har nemlig en langt tydeligere slagside mot venstre. Sverige har ingen radikal dagsavis à la Klassekampen eller danske Information, og av de sentrale premissleverandørene i pressen er det bare tabloiden Aftonbladet som preges av røde preferanser i lederspaltene.
Det er én av grunnene til at svenske Ali Esbati – tidligere aktiv i Vänsterpartiet, senere debattredaktør i Klassekampen og nå utreder i den radikale tenketanken Manifest Analyse – beskriver Kulturvenstre-debatten som «en ventet utvikling i et Sverige som dreier i stadig mer borgerlig retning». 
– Selv syntes jeg Ohlssons utspill var sprikende, upresist og preget av stråmannsargumentasjon. Men debatten er et symptom på et mer omfattende politisk klimaskifte, en transformasjon av hele det svenske samfunnet under Reinfeldt-regjeringen, mener Esbati.
– I denne situasjonen er det tydelig at særlig den urbane middelklassen, med opinionsdannere av Bengt Ohlssons type, sklir i borgerlig retning.
– Du mener at man nå heller burde snakke om kulturhøyre?
– Ja, det kan man absolutt gjøre. Slik jeg ser det, er Ohlssons  tekst et eksempel på folk som vil rettferdiggjøre sine personlige valg – og lette sin dårlige samvittighet – i et samfunn som er i ferd med å bevege seg i konservativ retning.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse