Annonse
09:31 - 01. februar 2012

Spillets regler

Med Play befester Ruben Östlund sin posisjon som Nordens Michael Haneke.

Trikketur: Fra starten ser vi problemene og ubehaget til de hvite ofrene. Men Play er også en innføring i det sosiale hierarkiet mellom svarte og hvite. Foto/Copyright: Marius Dybwad Brandrud/Arthaus
Annonse

I den kanskje mest berømte scenen i Michael Hanekes Ukjent kode blir Juliette Binoches karakter kontaktet av en arabisk gutt på metroen. Hun ignorerer hans freidige spørsmål, og prøver å unngå ham. Men forsøket får langt fra ønsket effekt. «Hvordan kan du være så vakker og likevel så arrogant», spør gutten insisterende mens han høylytt latterliggjør hennes klassebakgrunn og snobberi. Kameraet er statisk plassert i den ene enden av vognen, som om det var det uttrykksløse blikket til en medpassasjer vi tok del i. I det den brysomme mannen endelig går av toget og dørene er i ferd med å lukkes, skriker han «Bø!», og får Binoche til først å hoppe i setet (sammen med publikum), for deretter å ramle sammen i gråt.
En nesten identisk scene finnes i Play. Fem svarte unggutter har akkurat bordet en trikk i Gøteborg. Den ene, Kevin (Kevin Vaz) begynner å leke med rastaflettene til en hvit mann foran seg, før han spør om hva han hører på. I likhet med Binoche forsøker passasjeren etter beste evne å ignorere inntrengeren i stedet for å komme ham i møte. Östlunds kamera er – som Hanekes – passivt, men glanende plassert på avstand. Det hele ender på samme ubehagelige måte. Overseelsen kommer tilbake som en boomerang i form av en larmende ydmykelse regissert av Kevin: Rastamannen tvinges til å reise seg og motvillig synge en sang.

Trusselen utenfra. Hanekes filmer har alltid handlet om konstruerte eller reelle trusler mot den borgerlige bekvemme livsstilen. Der terroren i hans første filmer lå begravet blant borgerskapets egne, har den i de senere fransktalende filmene trengt seg på utenfra: fra immigranter . Med Play tar Ruben Östlund en lignende vending. Hans to første filmer Gitarr-mongot (2004) og De ufrivillige (2008) beskrev hvordan borgerlige sosiale regler og forventninger kan skape problemer og ubehag. I Play undersøker han hvordan den mer eller mindre innbilte trusselen fra «våre nye landsmenn» har lignende effekt.
Hva er det vi er redde for? Hva er det som får Binoche til å skvette og den hvite rastamannen til å synge mot sin vilje? Begge møter representanter for immigrantrollen som nekter å innordne seg: De er ikke arbeidsivrige, underdanige og stammende slitere i konstant frykt for å bli deportert (den bekvemme typen). De er uforskammede, insisterende og kravstore lykkejegere med et konstant behov for å bli hørt (den truende typen). Disse har dessuten lært å bruke vår frykt for dem til egen vinning. Den unge Kevin og hans fire kompiser har spesialisert seg på å rane mobiler fra jevnaldrende og velstående hvite ved hjelp av et sofistikert good cop/bad cop-rollespill der offerets frykt og fordommer er en essensiell ingrediens.
Etter å ha fulgt etter tre middelklassebarn går de til angrep: «Kan jeg få se på mobilen din et øyeblikk? Broren min hadde en helt lik mobil med de samme skrapemerkene som ble stjålet her forleden. Bare la han få se mobilen, så trenger dere aldri prate med oss igjen.» Mens de hvite guttene ser ut til å miste mot og mæle i møte med sine mørkhudede motparter, er det motsatte ikke tilfelle. Det multikulturelle møtet utvikler seg til et traumatisk tap av privilegier og handlekraft for de mest ressurssterke.

Ingenmannsland. Filmen følger de to gjengene på deres reise gjennom byen og ut i skogen, vekk fra sivilisasjonens trygge favn. Som i Hanekes Time of the Wolf befinner ofrene seg til slutt i et slags ødeland, uten hjelp og støtte fra en statsmakt, overlatt til seg selv og Den Andre. Prisgitt nye regler og en ny logikk.
Gjennom en serie av imponerende komplekse tablåer skutt som lange tagninger av et statisk kamera klarer Östlund både å fange det stadig skiftende sosiale spillet, samt skjerpe intensiteten i øyeblikkene, helt uten bruk av montasjer. Östlunds kamera er insisterende og tar ufiltrert inn det gryende ubehaget, mens byens innbyggere går uforvarende forbi i bakgrunnen, eller ser redselsfylt ned, som i den nevnte trikkescenen. Som publikummere blir vi uten å se bort derimot vitner til den stadig mer angstfylte situasjonen. I én scene ser vi eksplisitt et av ofrene bæsje på seg. «Fy faen», sier han. Det gjør vi også.
De unge amatørskuespillerne presterer alle usedvanlig overbevisende rolletolkninger. Men Kevin Vaz tar kaka. I rollen som munnrapp, skamløs og frempå leder av gjengen har han en uforutsigbar bevegelighet i sin fremtoning som aldri slutter å fascinere og å skremme.

Gode, trygge hjem. Fra starten av lokkes vi til i første rekke å se problemene og ubehaget til de hvite ofrene. Men Play er også en innføring i det sosiale hierarkiet mellom svarte og hvite. I de få tilfeller der de voksne griper inn i barnas situasjon er det uten unntak for å hjelpe de hvite, om enn klossete. Som for Lillelord er det borgerskapets privilegium at friheten og sikkerheten aldri er så mye mer enn en trikketur unna.
    I en av filmens siste scener går to av ransofrenes foreldre til fysisk angrep på en av barneranerne, før han forlater åstedet med sønnen sin: «Stakkars lille jævel. Ja skit i det. Jeg tror faktisk jeg gjorde ham en tjeneste.» Livet går videre. Foreldre og barn kan fortsette sine lune liv. De går og bader.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse