Annonse

Annonse

22:48 - 19. april 2012

Mysterier

Solguden møter Spøkelseskladden i spektakulær, litteraturhistorisk svindelsak som kunne omskrevet historien om Henrik Ibsen og knut Hamsun. historien om Knut Hamsun og Henrik Ibsen.

Harlekin: Bedrageritiltalte Geir Ove Kvalheim har bakgrunn som skuespiller og regissør og har blant annet spilt i tv-serier som Kodenavn Hunter og Taxi. Han har også vært politisk aktiv i AUF, og hevder han fikk befatning med de omstridte Hamsun- og Ibsen-dokumentene da han infiltrerte nazimiljøer for å lage en dokumentarfilm. Foto: Kirvil Håberg Allum/Tønsbergs Blad

Tinghuset i Oslo, 8. etasje. Onsdag 17. april. 

– Jeg vil gjerne starte med å si litt om meg som person, sier Geir Ove Kvalheim. 

Det er tredje dag i en rettssak der Kvalheim er tiltalt for grovt bedrageri, i forbindelse med salg av en rekke dokumenter, angivelig håndskrevet av Henrik Ibsen og Knut Hamsun: Det uferdige Ibsen-stykket «Solguden», et originalt John Gabriel Borkman-manuskript, Ibsen-bøker med personlige dedikasjoner: «Kære Bjørnson!» «Til Edvard Munch i taksomhed og beundring!» «Kære Jonas Lie!» I tillegg, diverse Hamsun-skriverier, et innmeldingsbrev til Nasjonal Samling (NS), Hamsuns almanakk fra 1943 – som inneholder et dagboknotat tilegnet «Hr. Hitler», der forfatteren beklager den ampre stemningen da de to nylig møttes.

– Aktoratet har i halvannen dag beskrevet meg som en kriminell, som et uansvarlig menneske. Som er opptatt av penger, og ikke av kulturhistorie. Det har vært en påkjenning å høre på. Ganske jævlig, sier Kvalheim.   

 

AUF. Det viser seg at tiltalte vil starte sin forklaring med å gi en sammenhengende redegjørelse. Så kan spørsmålene fra aktoratet komme etterpå. Og Kvalheim redegjør. 

Han er en historieinteressert person. Farfaren var i Milorg, grandonkelen krigsseiler. Han har fått inn hvor viktig historie er med morsmelken. Siden han begynte å samle på historiske objekter, har han gitt bort en rekke gaver fra samlingen, til forskere og en rekke museer. 

– Holmestrand museum kaller meg deres velgjører, sier Kvalheim. 

– Men det er jeg ikke, fortsetter han. 

Han er også selger. Men hvis man som museum eller institusjon ikke ønsker å kjøpe det som er til salgs – for eksempel et historisk dokument – har Kvalheim tilbudt kopier. Dette, understreker Kvalheim, forringer verdien på dokumentene. 

Gjennom oppveksten var han leder i Holmestrand og Vestfold AUF. Han var aktiv i Naturvernforbundet og Amnesty. Startet Flyktningekafeen i Holmestrand, samt «Eldrehjelpen». 

– Det har alltid vært viktig for meg at andre har det bra. Å skulle være en kriminell, som massivt videreformidler forfalskede ting – alle som kjenner meg vet at dette ikke er meg, sier Kvalheim, og legger til at han har fått mer enn 100 støtteerklæringer på facebook før rettssaken.    

 

Nazister. Kvalheim jobber også som skuespiller, regissør og produsent. Han har hatt roller i serier som Kodenavn Hunter, Erobreren og Taxi, og understreker at han har vært mye i media opp gjennom årene. Han kjenner også samlermarkedet. Det ville være galskap, sier Kvalheim, hvis en med hans bakgrunn skulle selge falske dokumenter. 

Under redegjørelsen er han avslappet. Når han gjentatte ganger snubler i vitneboksen, på vei til og fra for å hente pc og dokumentmapper, sier han leende:  

– Akkurat som hovmester’n på lille julaften.

Rettssalen fniser, og tiltalte rister på hodet av seg selv.  

  Kvalheim er litteraturelsker, hobbypoet – «fem ganger finalist i månedens poet i Dagbladet» – og har drevet med teater. Han har selv spilt Hitler – «jeg ville ikke fremstille han som en klovn»
– og i 2001 satte han opp Anne Franks dagbok ved et teater i Oslo. Noen dager før premieren fikk han en sms fra hovedrolleinnehaveren, som også jobbet som lærer på Holmlia, med beskjed om at hun ikke kunne gjøre rollen.  

– Hun som skulle spille Anne Frank … sier Kvalheim, nå lavt og med gråten i halsen. 

– … hadde fått en av sine skjønneste elever drept av nynazister dagen før.

Dette var Benjamin Hermansen, som ble drept på Holmlia i 2001. 

Kombinert med familiehistorien, og en tur med de hvite bussene til Auschwitz da Kvalheim jobbet som ungdomsskolelærer, førte dette tiltalte ut i det han kaller et «krigshistorisk prosjekt». Her har Kvalheim, gjennom sitt bekjentskap med den tidligere norske frontkjemperen Fredrik Jensen, infiltrert Europas nazimiljøer. Målsetning: Å lage en dokumentarfilm eller bok. 

Prosjektet har ført til at Kvalheim angivelig sitter på unik informasjon om den hemmelige nazistorganisasjonen Odessa, som blant annet forfalsket dokumentene som muliggjorde nazilederen Adolf Eichmanns flukt til Argentina. Samt om frontkjemper Jensens kobling til krigsforbryteren Aribert Heim. Kvalheim, sosialdemokrat «på sin hals», ønsket bare å kjempe mot slike holdninger. Men nå er det han som er tiltalt. Og det samtidig som rettssaken mot en annen høyreekstremist begynner, noen etasjer under i samme bygning! Tiltalte sukker tungt over tilfeldighetenes spill, og fortsetter på redegjørelsen. 

 

Absurd. Det er gjennom de høyreekstreme miljøene Kvalheim har fått befatning med Hamsun- og Ibsen-dokumentene. 

Han langer ut mot Økokrim, og sier de har gjort en elendig jobb i etterforskningen. Han kritiserer Norlis antikvariat, som salgene har gått gjennom, for uetterrettelighet. Han gjentar en rekke ganger at det er han, Geir Ove Kvalheim, som har trukket håndskrifteksperter inn i saken. Det er han som underretter kulturdepartementet om de viktige dokumentene – «det var da Trond var kulturminister». Det samme er tilfelle i en annen fløy av samlermiljøet, Kvalheim har blant annet besørget at et parti offiseruniformer ble avslørt som falske. 

– Det er dette som gjør saken så absurd, gjentar Kvalheim. 

– Det er jeg som tar initiativet til å sjekke opp ektheten av ting. Jeg kunne solgt til private, men selger heller til Nasjonalbiblioteket, noe som gir lavere pris. Jeg tilbyr kopier av dokumentene til Nasjonalbiblioteket. Da vil de bli der til evig tid, tilgjengelig til alle forskere og eksperter! Hvorfor skulle jeg trekke inn skrifteksperter med bakgrunn i Kripos hvis det var jeg som hadde forfalsket dokumentene? spør Kvalheim retorisk. 

 

«Solguden». Erik Henning Edvardsen, museumsleder ved Ibsenmuseet, antyder en grunn: 

– Han har levert inn dokumenter hos skrifteksperter, og fått vurdert hva som er bra nok og hva som er galt. Falskneren har slik fått opplæring av de beste eksperter, faktisk av politiet selv, sier han til Morgenbladet.

– Hva med innholdet i det «nye» Ibsenstykket? 

– Jeg synes det så ganske elendig ut. Falskneren har satt sammen to Ibsen-navn. Altså Løvborg fra Hedda Gabler, og Alving fra Gjengangere. Som er blitt til hovedpersonen i «Solguden», denne «storthingsmand Løving» fra Christiania, sier Edvardsen. 

Kun tre sider av stykket eksisterer. Tittelsiden, en side med rolleliste og en side med kort beskrivelse av plottet. 

– Man ser at det uhøvlet, og at det ikke er en dramatiker som har skrevet den lille teksten. Han forteller at det er en stortingsmann som omgikk kunstnermiljøet. «Hans hustru har været en opofrende hustru og mor». Ibsen ville aldri skrevet hustru to ganger i samme setning, sier Edvardsen. 

Vigdis Ystad, nå pensjonert professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, har skrevet en rekke bøker Ibsen. Hun var leder for det store vitenskapelige prosjektet Henrik Ibsens skrifter. Siste av 33 bind kom ut i 2010. 

– Tittelen er veldig lite typisk Ibsen. Enkelte forskere har skrevet om sol og lys hos Ibsen, men jeg tviler sterkt på at dette er noe han ville satt som tittel på et stykke, sier hun.  

– Hvorfor det?

– Det er ulikt hans måte å lage titler på. Den er fortolkende, karakteriserende. Hos Ibsen var ofte hovedpersonens navn navnet på stykket, som Hedda Gabler eller John Gabriel Borkman. Eller en tilstand, som Et dukkehjem, sier hun. 

Heller ikke Ibsenbiograf Ivo de Figueiredo hadde hørt om et Ibsen-stykke ved navn «Solguden». 

– Kunne Ibsen ha skrevet et slikt skuespill?

– Det ville vært underlig om et planlagt skuespill som dette skulle ha gått upåaktet hen. Ikke bare er Ibsens arkivalia omhyggelig utforsket, men han planla også forfatterskapet nøye og bebudet kommende verk flittig i brevene. Hvis et skuespill plutselig popper opp over hundre år etter hans død, er det grunn til å være skeptisk. Tittelen vil for øvrig få enhver Ibsenforsker til å tenke på Ibsens alderdomsverker, Byggmester Solness og John Gabriel Borkman. Her tematiseres store menn og deres fall, og tittelen passer best inn der, sier Figueiredo. 

 

Skien. Såkalt proveniens, altså eierhistorikk, har vært sentralt i etterforskningen. Flere av dokumentene Kvalheim har solgt skal ha tilhørt avdøde NS-folk. 

– Man skal være en svært dårlig Ibsen-kjenner hvis man tror at han ville begynt på et drama, men at han da han ikke ble ferdig, ga det til en familie Lindboe i Skien, for at de skulle bruke det i sitt arbeid med å skrive lokalhistorie, sier Edvardsen, om eierhistorikken til «Solguden». 

– Familien Lindboe skal liksom ha hatt omgang med familien Ibsen. Men det fantes ikke noen Ibsen-familie noen kunne hatt et forhold til. Hans foreldre gikk fra hverandre i 1850. Så skulle Lindboe-familien ifølge Kvalheims historie ha tatt feil valg under krigen, og manuset endte i Tyskland etter hans død. Kvalheim sendte tre sider digitalt skannet, ikke noe mer, men sa han hadde god kontakt med kildene og at det fantes mer. Han tenkte vel å prøve seg frem, se på reaksjonen, og begynne å skrive selve dramaet etter Ibsen avhengig av hvilken respons han fikk på det, sier han. 

Kvalheim hevder på sin side at eierskapshistorikk er uviktig, mens autentisitet er mye viktigere. 

 

Skrift. Autentisitet kan blant annet spikres ved hjelp av håndskriftanalyse. Ystad og hennes kolleger tok stilling til materialet da de jobbet med Ibsen-skriftene.

– Vi var enige om at det var falsknerier, og hadde en grafolog som sa det samme. Vi kunne se at enkelte brev var datert på steder Ibsen ikke kunne oppholdt seg på de aktuelle tidspunktene. 

– Hvordan vurderer man slikt? 

– Det er et vanskelig fag, og det kreves uhyggelig mye kompetanse for å ta stilling til hvordan bokstavene faller på linjen, hvor pennen trykker tyngst i svingene og slike ting. Ibsens håndskrift er relativt lett å kopiere, fordi den er tydelig, karakteristisk og sirlig. Bjørnson kunne vært verre, for han skriver med gotisk håndskrift. En slurvete skrift ville også vært vanskelig, sier Ystad. 

Edvardsen ved Ibsenmuseet trengte kun å kaste et blikk på dokumentet for å se at det var falskt. 

– Ibsen har steilskrift, altså bikker bokstavene over mot venstre. Den som skriver falskt har ikke klart å bikke de store bokstavene på rett måte. De bikker feil vei. Sånt gjør ikke Ibsen. 

– Du kunne gjort det bedre selv, høres det ut som?

– Faktisk kom jeg over et gammelt herbarium forleden, som jeg selv laget i sjette klasse. Til min store overraskelse skrev jeg steilskrift, og gjennomførte det også riktig når det gjaldt de store bokstavene. Dette var mye nærmere Ibsens håndskrift enn det falskneren klarte, sier han.  

 

Hull. Ivo de Figueiredo ble spurt om å være sakkyndig i rettsaken. Det takket han nei til, da han mente han manglet den nødvendige kompetansen. 

– Forfalskninger kan være vanskelig å avsløre, særlig når det kommer til brev. Det skal mye til før man kan si at et brev absolutt aldri kan ha blitt skrevet, sånt må ofte avsløres teknisk. Det er en fascinerende geskjeft dette som Kvalheim angivelig har gjort. Gode forfalskere skal kunne sakene sine veldig godt – den perfekte forfalskneren må kjenne til hullene i et forfatterskap og klare å fylle dem med noe som kunne ha eksistert, for ikke å si noe som man skulle ønske hadde eksistert, sier han. 

Det er ingen ukjent praksis i litteraturhistorien. I 1765 dukket Ossians verker opp, en syklus med dikt som James MacPherson hevdet å ha oversatt fra gamle skotsk-gæliske kilder, og som skulle ha blitt skrevet av skalden Ossian. Boken ble utgitt for å være et skotsk nasjonalepos. Ossian ble ansett som en keltisk Homer. 

– Det viste seg senere at det hele bare var et falsum, skrevet av MacPherson selv, på et tidspunkt hvor samfunnet ønsket seg nettopp nasjonal diktning, sier de Figueiredo.

Han mener falsknere ofte utnytter slike ønsker, dette suget i oss alle etter å få fylt hullene i historien. Det samme suget har de Figueiredo kjent på selv. 

– En gang jeg lette i Riksmålsforbundets papirer, fant jeg et uåpnet brev skrevet av Arnulf Øverland. Jeg var utrolig spent på om jeg hadde funnet noe nytt og viktig. Men der stod det bare: «takk for i går, det var en kjempehyggelig aften». Forfalsknerne gir oss ikke de tekstene der, de kommer alltid med noe nytt og spennende.

 

Hisser. Særlig Hamsun-dokumentene fra Kvalheim griper kraftig inn i historien. Ett omhandler en ikonisk seanse i litteraturhistorien: I 1891 holdt Hamsun en serie foredrag i Oslo, der han nedsablet den bestående litteraturen og gigantene Ibsen, Lie og Alexander Kielland. Ibsen var til stede under to av foredragene, etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun. Det nye dokumentet, som Kvalheim har fremskaffet, er et brev der Ibsen takker Hamsun for invitasjonen, samt Hamsuns notater på dette brevet. Notatene er datert «Nørholm -48».

– At Ibsen skulle ha takket for en invitasjon til billetter til aftenens foredrag, i brevs form til Hamsun, er for utrolig, sier Edvardsen. 

– Og så skulle Hamsun ha notert under: «Denne note kom til meg en time før mitt foredrag. Ville han komme? Han kom!» Det ville vært en sensasjon om noe slikt fantes, fortsetter han.  

Da Edvardsen ble forelagt dokumentene, var prisanslaget på bøkene med Ibsen-dedikasjoner på 100 000 kroner. 

– Avsindig. 20 eller 30 000 ville vært en mer korrekt pris den gang. Men det verste er ikke pengene. Det verste er at man er i stand til å forandre på historien og ødelegge forskningsarbeid. Det om Ibsen er ikke dramatisk, men Hamsun. Hvis han plutselig skulle ha meldt seg inn i NS, og skrevet i avisen: Endelig kommer tyskerne! Han ville fremstått som en helt annen krigshisser enn han egentlig var, sier han. 

Hamsunsenteret på Hamarøy mottar flere henvendelser og gaver som må verifiseres, ifølge direktør Bodil Børset. Ofte er det forfalskninger. Også Hamsun-Selskapet har opplevd å bli tilbudt effekter fra fjern og nær. NS-skriverier, det «forsvunne» innmeldingsskjemaet og postkort med Hitler-hyllest.

– Det er ikke uvanlig at vi mottar Hamsunforfalskninger. Flere ganger har de kommet fra det høyreekstreme miljøet, som selskapet selvsagt tar sterk avstand fra, men som ønsker å knytte Hamsun til dem selv, sier Selskapets styreleder Even Arntzen.

 

Harlekin. For Ibsen er tilfellet motsatt. 

– I miljøet var det så ukjent at noen skulle finne på å forfalske Ibsen, så det tok litt tid før vi kom i gang med det hele, sier Edvardsen. 

– Kvalheim har nok vært i et miljø der han er blitt møtt med begeistring, ikke motstand. Han fremstår jo som en slags gentlemansforbryter, og har lagt ut en del spor. Han har for eksempel hatt et firma som heter Harlekin, og et annet som het Mima production, sier Edvardsen. 

Harlekin, karakteren fra den italienske Commedia dell’arte-tradisjonen, som alltid fremførte et spektakulært sprang til publikums glede og overraskelse. 

Mima, av det greske ordet mimos, som betyr imitator eller skuesepiller. 

Rettssaken skal vare i syv uker. Hvem som har mimet og gjøglet, hvem som bare har sittet og sett på og hvor Spøkelseskladden gjemmer seg i proveniensen, er foreløpig uklart.
 

Verken Geir Ove Kvalheim eller Rolf Warendorf ved Norlis antikvariat ville uttale seg til Morgenbladet denne uken.

bok@morgenbladet.no

Annonse