Annonse
12:04 - 13. september 2012

Lyden av noen du liker

Stemmen er fortsatt hennes sterkeste kort, fordi det neppe eksisterer noe sterkere kort noe sted.

Sterkt: Hanne Kolstøs mollbaserte selvgranskning treffer blink hos Morgenbladets anmelder. Foto: Hilde Holta-Lysell
Annonse

Folk snakker så mye, så jeg sier det med en gang: Jeg kjenner henne ikke, ok? Ikke ennå i hvertfall. Men hver gang jeg hører stemmen hennes, blir jeg overbevist om at hun kjenner meg bedre enn noen annen. Det gjør hun selvfølgelig ikke, men effekten på meg er likevel sånn at jeg snart melder meg inhabil når det gjelder å anmelde hennes utgivelser. Da jeg hørte debuten Riot Break (2011) første gang, grein jeg så jeg ristet. For all del, jeg hadde all mulig grunn til det, og kommer også bestandig til å ha, men platen var en direkte utløsende faktor. Folk tror jeg er en beinhard og dritskummel gammel mann, men det stemmer altså ikke – jeg er i grunnen en redd liten jente.

Men, som nevnt, folk snakker jo så mye. Det pussige er at når Hanne Kolstø leste anmeldelsen min skal hun ha begynt å grine. Det skulle være åpenbart at dette blir vanskelig terreng å bevege seg i nå, sant? Tårene spruter jo fra alle kanter allerede fra første stund, så hvordan skal man orientere seg? Jeg er siden blitt beskyldt for å være forelsket og blind mange ganger, men jeg er i hvert fall ikke døv, så jeg skal ta meg sammen og anmelde platen.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Hun setter seg på beaten, og eier den.»