Annonse
15:18 - 31. januar 2012

Leppa fra New York

Kronisk trutmunn spiller midre rolle enn langvarig nedsatt stemningsleie.

Utfordrer ikke: Tydeligvis lei av botoxspekulasjonene, holder Lana Del Rey hånden kledelig for trutmunnen.
Annonse

Det har vært knyttet en del spenning, kan man lese på internett, til Lana Del Reys Born To Die, som altså er den New York-baserte artistens andre album, men den første på det internasjonale storselskapet Interscope.
Forventningene har sitt opphav i et knippe livstrøtte og cinematisk fengende poplåter, først og fremst tittelsporet og «Video Games» og deres tilhørende musikkvideoer. Når man ser dem, er det vanskelig å ikke legge merke til hvordan det som ifølge ryktebørsen er en botoxinnsprøyting har posisjonert munnen til Del Rey i et slags kronisk duckface, som det kalles. «Trutmunn» er vel det nærmeste vi kommer et tilsvarende begrep på norsk. Del Rey selv avviser at noe botoxinngrep har funnet sted.
Uansett om hun er født sånn eller blitt sånn, fungerer leppa på underlig, men tydeligvis vellykket, vis som markedsførings-gimmick. Slik går nå dagene i hypemaskineriet.

Viral slager. Det ferdige albumet inneholder 15 spor, men det er i stor grad de allerede tilgjengelige låtene som drar lasset på Born To Die. Ingen av de nye sangene danker ut det som allerede er til nedlasting eller strømming, noe som sikkert vil glede mange stemmer i nettets mange diskusjonsfora, som nå selvgodt vil kunne skrive «Hva var det jeg sa?».
Ikke rart platesalget faller når bransjen holder på slik. Men, når dette er sagt, har «National Anthem», med sitt kynisk-sarkastiske refreng og romlige sythesizere, potensial til å bli den neste virale slageren.
I flere intervjuer nevner Lana Del Rey Nancy Sinatra, Britney Spears, Elvis Presley og Antony and the Johnsons som inspirasjonskilder, noe faktisk er tilstrekkelig til å gi leseren et inntrykk av hva det går i, rent sjanger- og stilmessig. Også Emile Haynie, som tidligere har formet lydbilder for Lil Wayne og Eminem, samt Jeff Bhasker, kjent for samarbeid med Kanye West, Beyonce og Jay-Z, setter preg på albumet.

Smerte. Strukturen på platen er omtrent den samme som en nyhetsartikkel i en avis: Det mest interessevekkende først, deretter mindre og mindre vesentlig i rundt 50 minutter. Innenfor et tekstunivers som i all hovedsak kretser rundt forhold mellom mann og kvinne hvor de involverte utøver gjensidig dårlig innflytelse på hverandre, og hvordan den påfølgende smerten og savnet døyves med diamanter, alkohol og kokain, blir dette noe ensformig i lengden.
Etter hvert som platen skrider fram, fremstår Del Rey i stadig større grad som en dystymisk variant av Britney Spears. Vokaluttrykket er kjølig og fetert men som mangler sistnevntes fandenivoldske dansbarhet. Da hjelper det ikke med bannskap på låten «Radio», selv om det kan føles forfriskende i begynnelsen. Musikken er konsistent elegant, men aldri utfordrende. Det hele fremstår som lett og uforløst og kunne hatt godt av mer tyggemotstand.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse