15:44 - 16. februar 2012

Imot kunsten

Når Thåström bevæpner seg med vinger er det ikke for å fly i den svenske betydningen av ordet.

Lang ferd: Filmen er et tilbakevendende tema i Thåströms tekstunivers. Foto: Amanda Ooms

Det er en besnærende timing på Thåströms siste utgivelse, der han i en av sine vakreste sanger noensinne gir en kort og litt vemodig hyllest til nylig avdøde Whitney Houston. Låten heter «Samarkanda», og inneholder, i tillegg til setningen om Whitney, en lang liste over øyeblikk, fenomener og opplevelser som man i lys av sammenligningen – dette er en kjærlighetslåt – forstår har vært skjellsettende i Thåströms liv. Stemmen til Nina Simone, for eksempel. En natt i Lisboa. Fellinis La Strada og fiolinen til John Cale på The Velvet Undergrounds «Venus In Furs».

Låten har også flere litterære referanser, som romanen Triumfbuen av Erich Maria Remarque og (de aller siste ordene i) Bertil Malmbergs diktsamling Klaviatur. At også selve albumtittelen er lånt fra en poet – danske Michael Strunge – er ikke helt uventet fra en som selv har sanket superlativer for sin ordrikdom. Som en gang forlot det fyrrige klimaet i en av Skandinavias største pønksuksesser Ebba Grøn, fløy via Imperiet over et tungindustrielt Europa, traff på noen høyspentmaster og surfet på gjenstridige (ny)bølger før han slo seg ned i dette mer viserocka lydlandskapet vi kjenner fra Skebokvarnsv. 209 (2005) og Kärlek er for dom (2009).

 

Annonse