Annonse
08:59 - 01. februar 2012

Generasjon Nytt på nytt

Hvis offentligheten blir mindre enn den er i satireprogrammet Tweet4tweet, forsvinner den snart helt.

Alltid en Skavlan: Humoren hos Jenny Skavland og Co. har så mange lag med ironi at du må være en slags semantisk arkeolog for å finne frem til utsagnsposisjonen. Foto: NRK
Annonse

Allerede vignetten til det nye NRK3-programmet Tweet4tweet – beklager den irriterende stavemåten – er av det slaget vi vil slå oss på låret og le av om noen år. Alfakrøll- og hashtag-tegn (du vet: #) svever rundt i noen corny skyformasjoner, som for å rope: Hei, her kommer 2012! Nok et vitnesbyrd om det grusomme med å jage etter tidsånden: Før du vet ordet av det, blir du sittende fast i den, som Statoil i tjæresand.

Det panelbaserte satireprogrammet, som sirkler rundt internett og sosiale medier og til nå har gått i tre runder, skal gjøre flere ting på en gang. For det første er det et forsøk fra NRK på å dressere en ny generasjon komikere, slik at ikke Torsdag kveld fra Nydalen-gjengen skal bli for enerådende i ungdomssegmentet. (Statusrapport så langt: Jenny Skavlan har to i seg til å bli en effektiv programleder; Øivind Vogt har en tørr snert som gjør ham potensielt morsom; Hasse Hope er det dessverre vanskeligere å se noe håp for.)
Men programmet skal også prøve å fange en seergruppe som ellers bare ser på tv foran dataskjermen når de selv vil, inn i det vanlige kringkastingsskjemaet. Sånn sett spiller det mindre rolle at programmet så langt har fått ti tusen tomler ned i den digitale folkedomstolen. Tastetrykkerne ser jo på, i det minste, og snakker om det på nettet samtidig – nøyaktig slik de skal.

Programlederne tilhører generasjonen som har sett og hørt alt før, og som – slik en av de bedre vitsene i programmet formulerer det – lar seg engasjere mest av det som gir best mulighet for ordspill på Twitter. Selve humoren har så mange lag med ironi at du må være en slags semantisk arkeolog for å finne frem til utsagnsposisjonen. Men de involverte balanserer samtidig på en tynn kommunikasjonsmessig knivsegg: Det er ikke lett å være så blasert at du distanserer deg fra de ferdigskrevne replikkene dine i samme øyeblikk som du avleverer dem.

Til tross for alle friske, ungdommelige anslag om dyresex, pedofili og incest – og nå snakker jeg bare om det første programmet – er det nemlig noe annet ved Tweet4tweet som fascinerer mer: sattheten, det formaterte, det regisserte.
Konseptet inngir en sterk fornemmelse av å se på noen som leker voksne. Programlederne og gjestene deres har tilsynelatende fått utlevert et origami-inspirert studio og beskjed om å gjøre omtrent sånn som på Nytt på nytt, «bare for folk på deres egen alder». Resultatet bringer tilbake bittersøte minner om oppstarten av NRK 2, lange kvelder med 20-åringer som famlet seg frem i tv-universets kronglete verden av timing, energi og struktur.

«Og jeg bare: hånden ned i lommen, opp med mobilen, masse dumme ting», sier én av paneldeltagerne når han skal beskrive sin egen virksomhet på Twitter. «Men hei, det funker: Jeg er jo på tv!»
Replikken oppsummerer selve programkonseptet nokså effektivt, men sier også en hel del om den rangordningen mediene imellom som ennå ligger fast. Sånn sett er Tweet4tweet en interessant maktdemonstrasjon på de gamle medienes vegne: Det er ikke så lett å lage dynamisk, tilsynelatende-løst-og-ledig-fjernsyn som kommentarfelt-kvikkasene i de tusen hjem skulle tro.

La det være sagt: Facebook, Twitter, YouTube – alle disse tingene du allerede er så grundig lei av å lese om – er i bunn og grunn fantastiske ting, som på sitt beste gjør verden til et smartere, rikere og morsommere sted. Men brukt på feil måte har de også en djevelsk evne til å gjøre offentligheten trangere og mer klaustrofobisk, til å redusere den til en uendelig regress av likes og dislikes, en pandemi av alle de pseudonyhetene alle elsker å snakke om, men som ingen egentlig er opptatt av.
Tweet4tweet er et sted hvor denne virtuelle sirkelkommunikasjonen krympes i enda en runde. De sosiale medienes filtrerte versjon av nettavisuniverset blir matet inn som utgangspunkt for et tv-program – da begynner det å bli ganske smått etter hvert. Jeg mener: Hvor mange vitser om Marianne Aulie og Aune Sand kan du egentlig tåle? Ganske snart får du lyst til bare å skru av datamaskinen og se på tv eller noe, før du skjønner at det er det du allerede gjør. 

I et sånt perspektiv er det pussig å se den etablerte komikergenerasjonen, med Harald Eia og Bård Tufte Johansen i spissen, holde på parallelt i Brille på voksenkanalen NRK1. Programmet er deres måte å bli middelaldrende på: ikke tabubelagt, ikke provoserende, men ganske enkelt vanlig tv, smidd i – hva ellers – panel- og programlederformen. Men fordi deltagerne faktisk snakker om noe annet enn det som har stått på Dagbladet.no, og fordi konseptet har et tynt, tynt ferniss av kunnskapsformidling (som ingen bør la seg lure til å ta for alvorlig) føles det likevel som impulser av et annet slag, en frisk mini-injeksjon av et eller annet utenfra.  
Sånn ble altså skjebnen til nittitallistene som slo igjennom med å gjøre narr av skolefjernsyn og NRK-pedagogikk: De ble opplysningshumorister. Det høres jo nesten ut som en vits.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse