Annonse
15:37 - 11. oktober 2012

Farvel, pekefinger

Etter år med formaninger om hvordan Schubert skulle gjøres, var det vidunderlig å komme til John Cage.

Ikke uforståelig: Men vakker.
Annonse

Det er ikke sikkert at alle har fått det med seg, men i år er det altså 100 år siden John Cage ble født. Dette markeres verden over – også i Morgenbladet.

Hvis man tenker seg at musikkhistorien starter hos landsbyens folkemusikere, beveger seg videre til Monteverdi, så til Bach, Mozart, Beethoven og så til romantikkens mangfold, og så snubler ut i modernismens kaos, ender det hele med John Cage. Han avslutter musikkens utvikling, rett og slett.

Ikke bare lager han grafiske partiturer, der utøveren sitter med utfordringen å skape musikk av streker, prikker, farger, ukjente formasjoner, utropstegn og bombenedslag istedenfor noter. Det er det nemlig flere enn han som har gjort. Nei, han går så langt som å si at stillhet er musikk, og han komponerer det svært kjente klaververket 4’33, der selve musikken består av det vi kaller «stillhet». I en konsertsituasjon vil det bety publikums lyder, idet de flytter urolig på seg og lurer: Skal han ikke begynne å spille snart? Når pianisten så reiser seg etter 4 minutter og 33 sekunder og krever applaus, vil nok de aller fleste ikke være enige i at de har hørt et stykke musikk.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse