Annonse
11:28 - 20. januar 2012

Enkle løsninger

Når det går politikk i norsk teater, blir løsningene fort for like og tilbakeskuende.

Annonse

Denne uken anmelder vi tre av årets første store teaterpremierer. Alle tre baserer seg på litterære forelegg, alle tre fra tiden mellom første og andre verdenskrig. Og alle gjør de forsøk på å lage politisk aktuelt teater. Som NRK P2s anmelder sa i en omtale av Brecht-oppsetningen denne uken: Spørsmålet er hvor relevant dette er for teaterpublikum i dag? At vi ikke lever i en avideologisert tid har vi fått mange bevis på det siste året. Mellomkrigstiden som ideologisk kruttønne vil alltid ligge der som et reservoar av kunnskap å trekke lærdom av. Men: Det er slett ikke gitt at de problemene vi står overfor i dag best belyses gjennom sammenstillinger med Europas store kriger. Er det ikke snarere forenklende, nærmest avslappende, for oss å få betrakte familien til Gregor Samsa som renspikkede fascister? Avvisningen av «krypet» i Nationaltheatres tolkning av Forvandlingen er jo enkel å distansere seg fra når de som utfører den tilhører tidenes mest morderiske ideologi. Hadde ikke stykket vært mer utfordrende om det tvert imot gjorde familien likere oss? Om man skal føye ytre tolkningsrammer til Kafkas metamorfose, finnes andre kontekster av utbytting og vansker med å forholde seg til avvik av ulike slag, som er mer relevante i dag enn fascismen.

Som Ine T. Berg skriver i sin anmeldelse av Det gode mennesket fra Sezuan, er det så lenge siden Brechts fremmedgjøringsteknikker ble en del av standardrepertoaret, at man ikke kan forvente noe brudd med forventninger ved å lene seg på dem i dag. Og som Sigurd Ziegler skriver, er et anti-totalitært budskap såpass selvinnlysende i dag at det i seg selv blir for snevert. Da gjenstår å fordype seg i det fremmede ved tiden og tekstene, eller å reaktualisere dem i nye kontekster. De tre forestillingene synes for lite dristige i begge henseende – for lite opptatt av å utvide rommet for forståelse av både fortiden og vår egen tid, for direkte appellerende til våre enklere politiske drifter: å se bjelken i fascistenes øyne, men ikke splinten i våre egne. De tre oppsetningene viser flere av de samme svakhetene, og ender som ufarlig lek med ideer som var radikale for et halvt århundre siden. I en teatersesong preget av trygge gjestespill og velprøvde klassikere, skulle vi kanskje være glade for de minste tilløp til politisk aktualisering. Men vi trenger fortsatt at teatrene prøver litt hardere på ikke å bli museer for gamle tanker – det være seg fra mellomkrigstiden eller fra postmodernismens rekvisittlager av påstått provokative gester.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.