23:50 - 04. oktober 2012

En postmoderne krambu

Astrup Fearnley-museets kunstfaglige ambisjoner sank da Åsmund Thorkildsen forlot direktørstolen. Åpningen av det nye museet synliggjør at heller ikke samlingsvirksomheten er styrt av noen sterk faglig visjon.

Pop-postmodernisme: Astrup Fearnley Museet evner ikke å utfordre publikum med To Be With Art Is All We Ask. Foto: Ellen Lande Gossner

Det første blikkfanget som møter en i Astrup Fearnleys nye museum på Tjuvholmen er et par enorme, duvende bryster tilhørende Takashi Murakamis 3-Meter Girl. Det er vanskelig å ikke se den spede kvinnefigurens desperate forsøk på forføre ved hjelp av stuepikeuniform, nettingstrømper og silikoninnlegg så topptunge at det er rett før hun velter, som emblematisk for samlingen slik den nå åpenbarer seg i det nye museet. En samling gjennomsyret av postmodernismens mest populistiske anslag, som nettopp av den grunn ender i et mageplask.

De statiske salene i Renzo Pianos bygg fremstår som lite funksjonelle som utstillingsrom. Det er vanskelig å fatte at de er skapt av samme mann som for førti år siden tegnet Centre Pompidou i Paris i samarbeid med Richard Rogers – den første hyperfleksible «kunstkontaineren» der et stort antall lettvegger til enhver tid kan pusles sammen til skreddersydde utstillingsrom.

Piano er kjent for sin evne til å fornye seg, men her har fornyelsestrangen endt i regress. Det nye museet mangler blant annet mindre, skjermede rom og er dermed uegnet for videokunst. Et deprimerende faktum som trenger seg på i møtet med Matthew Barneys Cremaster – et multimedialt verk som består av en rekke skulpturelle objekter og foto, men der den narrative kjernen er å finne i en serie på fem suggererende langfilmer. Filmer som her er redusert til bevegelige frimerker på små flatskjermer montert over døråpninger.

Annonse