Annonse
11:01 - 06. september 2012

En debatterende arkitektur

Fra almenningen til copyright: Årets arkitektur­biennale i Venezia gjør det offentlige til gjenstand for arkitektonisk undersøkelse.

Alt er arkitektur: Fotografi er et dominerende medium i årets arkitekturbiennale. Norman Fosters Gateway approprierer steder, hendelser og bygninger i et gigantisk arkitekturmaskineri. Foto: Biennale Architetura
Annonse

Grunnlagt i 1895 er kunstbiennalen i Venezia verdens eldste. Først i 1980 ble arkitekturen viet en egen biennale, med en grandios manifestasjon av den postmoderne arkitekturen. Med denne utstillingen som fikk tittelen «the Presence of the Past» erobret arkitekturen større plass. I tillegg til biennaleparken Giardini med nasjonenes paviljonger ble verftområdet Arsenale fra 1300-tallet fast biennalegrunn, og hvert år benyttes stadig større deler av dette kolossale anlegget. 1980-utstillingen fikk også en utilsiktet ekspansiv virkning. I møte med den i ettertid legendariske fasadegaten La Strada Novissima – de fleste tegnet av den gang ganske unge arkitekter som i dag tilhører det globale stjernelag, og bygget av arbeidsledige filmsett-designere fra Cinecitta – ble den tyske filosofen Jürgen Habermas så moralsk opprørt og deprimert at han ved takketalen for Adorno-prisen like etter grep anledningen til å holde dommedag over den billedlige kulisse-arkitekturens forkastelige, postmoderne bakstrev og manglende tro på fornuft og fremskritt. Strålende! Talen ble publisert som «Det moderne – et ufullendt prosjekt», satt på pensumlister Vesten over, og arkitekturen katapultert inn i kulturkritikken.

Selv om årets arkitekturbiennale ikke kunne være mer forskjellig fra den første, er jeg likevel fristet til å trekke noen forbindelser. En ting er at skillet mellom arkitektur og kunst, som ble institusjonelt etablert i 1980 ,for lengst er utfordret av begge parter. Arkitekter presenterer oftere verk under kunstbiennalen, og i år er nærværet av kunstnere påfallende i Venezia. Vi møter sekvenser av den tyske fotografen Thomas Struths monumentale, stille bybilder ordnet som «Unconscious Places» hele fire steder under den lange vandringen gjennom Arsenale. Struths kollega Thomas Demand er ansvarlig for et av de sterkeste rommene i hovedpaviljongen: Store fotografier av detaljer av arkitekturmodeller er stilt sammen med utsøkte montre med arkivfotografi av russiske modeller fra 1920-tallet, under en himling utformet av skulptøren Martin Boyce, fjorårets Turner Prize-vinner. Olafur Eliassons lysarbeider er blitt et fast innslag i arkitektursammenhenger, i år er han representert i hovedpaviljongen med arbeider som belyser global urettferdighet i tilgangen på elektrisitet.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur