Annonse
23:34 - 15. mars 2012

En brøler

Begrepet tegning tøyes til det meningsløse.

Annonse

Det er, må jeg minne meg selv på noen ganger, også min jobb å være kritisk. Noen ganger er det en nødvendig del av denne virksomheten. Men når vi kommer til denne brøleren av en utstilling er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. La oss stå over spørsmålet om hvem – bortsett fra de aller hardeste antroposofene – som vil føle seg lokket til museet av en tittel som «Prisme», og heller ta for oss den beskrivende undertittelen «Tegning 1990–2012», altså en særdeles viktig og vital periode for dette klassiske og fundamentale mediet. Man tenker øyeblikkelig på en mengde folk fra 1990-tallsgenerasjonen: Elisabeth Mathisen, Bjørn Bjarre, Tor Børresen med flere. Og enda mer tenker man på alle de navn som etablerte seg i løpet av de siste ti årene: Martin Skauen, Sverre Malling, Marit Victoria Wulff Andreassen, Johannes Høie, Ane Graff og selvfølgelig avdøde Simen Dyrhaug, som kjørte mediet inn i totalinstallasjoner som ikke lignet noe annet. Ingen av disse er til stede her.

 

En dæsj brunt. Nå kan man fint lage en tegneutstilling uten de store navnene, for all del, men det er merkelig å kalle den «Tegning 1990–2012», og så av 36 kunstnere bare få med toppen tre-fire som er relevante innenfor sammenhengen. Faktum er at ingen født etter 1980 er med her, og så mange som 20 er født før 1960. Ikke noe galt med det heller, i og for seg, men så er det denne ambisjonen om å tøye begrepet tegning – noe som er blitt gjort forbilledlig av Tegnebiennalen i flere år nå, men som her i noen tilfeller går så langt at begrepet blir fullstendig meningsløst.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse