Annonse
10:43 - 06. september 2012

Dekadensen i det kollektive ubevisste

Cecilie Linds kunst er en fryd for øyet, og dypt­loddende.

Visuelt godteri: Man får lyst til å stappe flere av disse tingene i munnen, mener Morgenbladets anmelder.
Annonse

Det er to måter å reagere på når man går inn i dette – for det er snakk om en fullstendig situasjon her, komplett med spesiallaget soundtrack av The Eggmen. Et foruroligende stykke musikk, den sorten jazz du finner på lydsporet til en thriller. Den ene måten å reagere på er generasjonsbetinget: «Ooops, jeg er i Twin Peaks og kom nettopp inn i the Black Lodge!» Den andre rammer bare de av oss som sliter med disse tingene daglig: «Shit, Jeff Koons har forlest seg på André Breton!» Da skulle alle de som skjønner hva jeg mener skjønne hva jeg mener. (Ha! Skrev jeg virkelig det der?)

Gullfargede draperier dekker veggene, gulvet er malt i lilla og sorte sjakkmønstre, og de hovedsakelige objektene – hoder i porselen – er omringet av et helt lager av forskjellige props, utdaterte møbler, svære planter, fargede lyspærer og diverse. Det lukter amerikansk 50-tall, uten at det nødvendigvis er påtrengende. De skarpe fargene, den glatte overflaten og den gråsonen mellom installasjon og innredningsarkitektur dette befinner seg i, får det også til å ligne et fullstendig forskrudd jenterom, eller – som nevnt – det plasserer hele scenariet et sted i David Lynchs mer utilgjengelige sfære og altså en helt annen dimensjon.

 

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.