11:10 - 13. januar 2012

Dagens unge italienere

Også Venezia har et kunstakademi. Også Venezia har en samtid.

Hvis vi ser bort fra det objektivt sett totalt unødvendige i å dra tilbake til Venezia etter biennalen, bare et halvt år senere (jeg har mine grunner altså), og heller overser alt det der museale som pågår hele tiden – byens forhold til Armenia, eller Egypt, eller til seg selv, for i hvert fall tre hundre år tilbake – så er det tross alt sånn at også Venezia har et kunstakademi. Ja, selv Venezia har en samtid, selv om noen vil trekke i tvil hvorvidt byen har noen fremtid. Men på den annen side: Hvem har vel det i dette gigantiske hønsehuset, som er belemret med masseødeleggelsesvåpen? Ikke for å være pessimistisk – tvert imot, vi har jo når alt kommer til alt dette intense øyeblikket som er nå. Og det, vil jeg bare ha sagt, er mer enn de fleste har.

 

Gjenkjennelsen. Men: Nok syfilitisk filosofi. Grunnen til at jeg skriver dette har noe med gjenkjennelse å gjøre. Situasjonen er en prisutdeling – og prisen har gått til en maler. Valerio Nicolai heter han. Og han er født i 1988. I en samling kunstnere født mellom 1979 og 1993 er han altså hverken for ung eller gammel, og maleriet hans er ikke halvdårlig heller – man ser at det er en grunn til at han tildeles prisen. Det er ikke bare fordi han er maler, selv om han i denne sammenhengen sånn sett har liten konkurranse – de fleste hengir seg til andre disipliner, med vekslende hell. Det er selvsagt uunngåelig å tenke over billedkunstens evne til å ta de samme svingene ulike steder til samme tid når man oppsøker noe som dette.

Annonse