12:56 - 08. mars 2012

Å rope inne i en stein

Kunsten er verdt en reise til Humlebæk, men pedagogikken irriterer på Louisiana.

Å sitte inne i et maleri: Sophie Taeuber-Arp, Bar Aubette, 1926-28. Rekonstruksjon 1:1 fra 1998 bestående av tre og malte mdf-plater. Tilhører Sammlung Haus Konstruktiv, Zürich.

De åtte kunstnerne som stilles ut på Louisianas Avantgardens kvinder er Sophie Taeuber-Arp, Claude Cahun, Sonia Delaunay, Germaine Dulac, Florence Henri, Hannah Höch, Katarzyna Kobro og Dora Maar. Ingen av disse kunstnerskapene opptar påtrengende plass i kunsthistorien, og det som finnes er heller ikke særlig hyppig formidlet av kunstinstitusjonene. Slik sett er det fortjenstfullt å produsere denne utstillingen. Problemet er at det tette, lodne skydekket av kjønn, biografi og pedagogikk i Louisianas lokaler legger seg i synsfeltet på irriterende vis, og gjør det svært vanskelig å se hva disse kunstnerne egentlig skapte.

Uklare kriterier. While waiting for clarity of sight, I want to track myself down, to wrestle. (…) I want to sew, to sting, to kill, and only with the sharpest point. (…) to sail ahead only in the direction of my own prow. Sitatet er hentet fra Claude Cahuns bok Aveux non avenus fra 1930 der hun formulerer en klar antirealistisk kritikk av den selvbiografiske sjangeren. Det hviler en viss ironi over at Louisiana velger å trykke dette sitatet i store bokstaver rett på veggen i et av utstillingsrommene, for utstillingen er blottet for problematisering av sin bruk av biografiske data. Det er ikke lett å skjønne hva som har vært kriteriet for utvelgelsen av kunstnere: Er det kjønn? Trekk ved kunsten? Det at kunstnerne var forbundet med hverandre gjennom vennskap eller nettverk? Og hva vil man med en tematisk inndeling når temaene er så romslige som «fargekomposisjoner», «romlige konstruksjoner», «andre regler», «nye identiteter», og «en anden virkelighet»?

Annonse