Annonse
15:08 - 22. desember 2011

Med selvironien intakt

Magazine siterer seg selv og stjeler fra sine etterfølgere.

Annonse

I 1980 ga Magazine ut albumet The Correct Use of Soap som den gang ble sett på som et av postpunkens høydepunkter. Men de delte alternativscenen med mange. Samme året ga Simple Minds ut Empires and Dance, The Cure Seventeen Seconds, Joy Division Closer og U2 debuterte med Boy. At noen av disse skulle bli store og en del av mainstreamrocken var det vanskelig å tenke seg. Ved å se for seg Bono eller Jim Kerr fra en stadionscene er det i ettertid lett å se hva som hindret Magazine fra å bli mer enn sjangerdefinerende inspirasjonskilder. Vokalist Howard Devoto (Howard Trafford) var for sær, for introvert, for arty og for kompromissløs. Og det var jo dealen på den tida. Ingen ante at det U2 egentlig ville var å kjøre rundt i limousiner. Eller at eksistensialisme og en nihilistisk livsinnstilling skulle kunne erobre verden som Radiohead senere gjorde. Berlin. Howard Devoto og Pete Shelley startet Buzzcocks i 1975, men Devoto ble bare med til første EP, og dannet Magazine i 1977. Låta «Shot by Both Sides» var den innledende suksessen, og albumet Real Life ble etterfulgt av tre studioplater. Musikalsk stod Magazine, som mye av postpunken, i gjeld til Roxy Music og David Bowies Berlin-periode. Men i tillegg til å kunne kle avantgarden i popklær hadde Howard Devoto et sjeldent talent til å skrive avanserte tekster med stort tolkningsrom og rik referansebakgrunn. Magazines klassiske besetning var foruten Devoto, John McGeoch på gitar, Barry Adamson på bass, David Formula på synth og John Doyle på trommer. McGeoch forsvant etter hvert til Siouxie and the Banshees og The Cure. Adamson tok bassen med til Nick Cave og en senere solokarriere. Devoto prøvde seg i det mer kommersielle Luxuria sammen med gitaristen Noko, men uten å nå opp til nivået fra Magazine-årene. Signatur. I 2009 ble Magazine samlet igjen. Men John McGeoch, som døde i 2004, ble erstattet av Noko, og plateinnspilling var ikke aktuelt for Barry Adamson. Klok av skuffelse er det med forsiktig entusiasme man går til en slik comebackplate. Et ordinært akkordbasert gitarriff på åpningslåta «Do the Meaning» øker ikke forventningene, men i neste sekvens, når det er tydelig at John McGeoch har latt gitarriggen sin stå igjen, og når signaturbasslyden fra gamle dager brukes med største selvfølgelighet, så er det frydefullt. Når så Howard Devoto begynner å synge på karakteristisk vis, selvsikkert og nesten arrogant, så framstår han som alternativrockens Chuck Yeager. Testpiloten alle beundret, men som ikke ville nedverdige seg til å bli astronaut. Sorbet. «No Thyself» inneholder alle Magazines tidligere karakteristika. På et par låter siterer de seg selv, men etter så mange år føles det riktig med litt repetisjon. «Other Thematic Material» minner om tida da Magazine og Japan konkurrerte i småfunky bass-, tromme- og gitarsamarbeid med melodiøse synther på toppen. Men Magazine henvender seg ikke til retrokidsa. Middelaldrende middelklassepar bør smile litt av teksten på denne, som tar for seg en dualismen mellom et mannlig erotisk blikk på den ene siden og sivilisert samtale om litteratur, og interessante sorbeter på den andre. «The Worst of Progress» er vakker og mektig, og på en måte et steg videre for Magazine. De stjeler tilbake fra både Radiohead og Massive Attack, men Devotos tilstedeværelse er så intens, lydbildet og låtstrukturene er så sterkt definert, at Magazine kan foreta seg nesten hva som helst innenfor disse parametrene uten at de mister sin identitet. Ikke engang på den Dylan-aktige «Physics» mister de særpreget. Snarere setter de seg inn i en større sjangerfri låttradisjon og minner oss på at sprangene i rocken er mindre enn vi liker å tro. Selvobervasjonene, selvironien og vittighetene til Devoto er intakte, men selv om rockens jeg ofte er forfatteren selv, er det grunn til å mistenke Howard Devoto for å benytte seg av andre teknikker. «Hello Mister Curtis (with apologies)» er en småsarkastisk kommentar til dyrkelsen av smerten og selvmordene til tidligere omtalte Ian Curtis og Kurt Cobain, men i den låta er ingen tvil om at det er for seg selv Devoto ønsker en bedre død: But I’ve made my decision To die like a king Like Elvis On some godforsaken toilet I hope I die before I get really old Når Simple Minds kan trekke flere tusen til Koengen i Bergen, er det å håpe at noen får Magazine til Norge, så vi kan se Devoto før han dør, og før han blir en «Dim, diminished seventh of myself». «I could have been a contender», sier Marlon Brandos rollefigur i On the Waterfront. Joe Strummer prøver i retrospektivfilmen Westway to the World å få sitatet til å handle om the Clash, men det er Howard Devoto og Magazine som ikke har fått nok annerkjennelse som en av de store. Anmeldelse Magazine No Thyself Wired Sound, 2011 Yngve Knausgård er grafisk designer. Debuterte nylig som forfatter, med boken The Aller Værste! – Materialtretthet (Falck forlag).

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.