Annonse
13:27 - 16. desember 2011

Irans nye registjerne

Filmskaperen Asghar Farhadis filmer fremstår som utførlige og nyanserte stresstester av det iranske samfunnet. Nå lanseres han for første gang i Norge.

Med blikk for nyanser: Asghar Farhadi (til høyre) vant både hovedprisen Gullbjørnen, publikumsprisen og toppet de fleste kritikernes favorittlister under årets Berlinfestival.
Annonse

Det er sjelden at Filmfestivalen i Berlin så til de grader blir dominert av én film. Men dette skjedde under årets festival med Nader og Simin – et brudd. Asghar Farhadis tilsynelatende enkle, men sterkt stemningsladete og tematisk komplekse film vant både hovedprisen Gullbjørnen, publikumsprisen og toppet de fleste kritikernes favorittlister fra festivalen. Dette var i februar. I månedene etter har filmen hentet et utall andre priser på verdens festivaler og er blitt stemplet som et mesterverk av mange, deriblant undertegnede. Mens Abbas Kiarostami (regissøren bak filmer som The Wind Will Carry Us og Through the Olive Trees) jobber i Frankrike, og Jafar Panahi (Sirkelen og Offside) sitter fengslet i Teheran, har Asghar Farhadi vokst frem som iransk films nye store registjerne. 39-åringens femte spillefilm blir den første på norske kinoer og får premiere 1. juledag.

«Det er best hun ikke vokser opp under disse forholdene», forklarer Simin til dommeren i filmens første scene. Hun har besluttet å reise fra Iran med sin elleve år gamle datter. Mannen hennes Nader er derimot ikke interessert i å forlate landet. Han har en gammel dement far å ta vare på, og er i tillegg en stolt perser som ikke er overbevist om at gresset er så mye grønnere på den andre siden av grensen. Nå er de hos domstolen for å søke om rettens godkjennelse for å gå hver sin vei. «Hva mener du med disse forholdene», spør dommeren. «Vil hun ha det bedre her med begge foreldrene, eller der ute uten sin far?».

Klassekamp. Spørsmålet blir hengende i luften. Og vil fortsette å dirre i bakgrunnen under mesteparten av de resterende 105 minuttene. Men Nader og Simin er på ingen måte en film om å flykte fra et prestestyrt Iran, eller et forsøk på å fremstille livet i landet som fullstendig uholdbart. Oppmerksomheten rettes mot hverdagslige, familiære sysler, om enn med en snikende følelse av stress og paranoia. Og som i Farhadis to siste filmer, About Elly (2009) og Fireworks Wednesday (2006), er mye av uroen knyttet til spenninger mellom samfunnslagene.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur