Annonse
04:00 - 08. april 2011

Hyllet, forsvunnet

Ai Weiwei, den kinesiske kunstneren som nyter størst anseelse internasjonalt, ble arrestert på vei opp flytrappen.

Gjorde jobben sin: Bortførelsen av Ai Weiwei bare et foreløpig siste kapittel i en altfor lang historie om det kinesiske regimets hardhendte behandling av annerledestenkende. Foto: Andy Wong/Scanpix
Annonse

Ai Weiwei

  • En av verdens mest anerkjente samtidskunstnere, født 28. august 1957.
  • Har lenge vært kjent som regimekritiker.
  • Designet OL-stadionet i Beijing kalt «fugleredet».
  • Ble anholdt av kinesisk politi 3. april 2011 etter å ha blitt nektet utreise med flyet til Hongkong

Noen hendelser gjør meg mer nervøs enn andre. Ting som skjer i Kina, for eksempel. Kina har med jevne mellomrom også bekreftet at det er all grunn til å være nervøs. Lite er mer skummelt enn en paranoid stat som alltid viser til sine «indre anliggender» når omverden protesterer mot at den går løs på egen befolkning. Det er for så vidt beroligende å sitte langt unna den slags, men det gjør like fullt vondt hver eneste gang jeg hører om det. Kanskje litt ekstra nå. Da nyheten kom om at kunstneren Ai Weiwei hadde forsvunnet, og det uten andre spor enn en twittermelding om at han var blitt arrestert sist søndag, ante jeg at dette sannsynligvis blir en lang historie. Nå kommer meldingene om hva dette fører til på diplomatisk nivå. Og Kinas respons er den samme gamle. Og jeg er virkelig redd.

 

Fraværet. Dette er nemlig personlig for meg. Ai Weiwei er for all overskuelig fremtid flettet inn i min biografi etter å ha katalysert det jeg selv mener er min beste tekst noensinne (men som alle andre selvfølgelig fullstendig har oversett til fordel for noen rølpete ting om sex og fyll jeg hamret ned noen år tidligere), da han inviterte 1001 av sine landsmenn med til den tyske byen Kassel for å se kunstmønstringen Documenta 12 i 2007 (Morgenbladet 17. august 2007). De kom reisende i grupper på 200 i uken i løpet av en periode på fem uker. Dette var kunstverket – en nesten magisk intervensjon – som da også bar den passende tittelen Fairytale, og i mine øyne et høydepunkt innenfor den litt slitte og uhippe sjangeren vi en gang lærte å kjenne som «relasjonell estetikk».

Selv kom jeg til Kassel i et helt annet ærend under den syvende uken, og det var følgelig ikke en eneste kineser å finne, noe som bare forsterket effekten. Resten av utstillingen så jeg ikke, det eneste jeg merket meg var fraværet av kinesere. I ettertid vet jeg med meg selv at det ikke kunne vært annerledes, og at hele settingen var perfekt; mitt liv sto i zenit, og av forskjellige grunner er jeg ikke lenger den samme (noe jeg på ingen måte vil tilskrive det nevnte arbeidet til Ai Weiwei, men det var passende at det fantes der i marginalen, selv om det ved min ankomst bare eksisterte som et minne).

Derfor. Dårlige nyheter er én ting. Dårlige nyheter fra Kina er verre. Og det går jo alltid så mye prestisje i disse sakene; hvis noe blir fordømt av resten av verden, blir de trassige der borte i Beijing og fordømmer tilbake etter ren sandkasselogikk. Og i en slik situasjon skal det gjerne litt til at de gir slipp på ham. Historien viser omtrent null eksempler på at Kina noen gang har møtt omverdenens protester med noe annet enn aggressiv trass, og sånn sett slipper mannen sannsynligvis fortere fri hvis alle bare ignorerer det hele. Men noe av problemet er jo nettopp at det ikke går an å late som ingenting når slikt skjer.

 

Kinesisk traume. Hvordan klarte han så å havne i denne situasjonen? Fordi han gjør jobben sin, er vel det enkle svaret. Fordi han har gitt luft til den korrekte prognosen at Kina er en totalitær politistat – noe som sjelden er særlig populært blant dem som styrer en totalitær politistat, hvorpå de som oftest bekrefter tesen gjennom en uproporsjonal motreaksjon, som her. Det har noe å gjøre med Ai Weiweis pågående undersøkelse av korrupsjon og katalogisering av offer i forbindelse med at en skole kollapset etter at penger angivelig skal ha gått ned i noens lommer heller enn å sikre skolebygget. Samtidig er det bemerkelsesverdig at denne mannen som jobbet med utsmykningen av OL i Beijing med ett slag ble erklært persona non grata og systematisk utsatt for mobbing av myndighetene. For ikke lenge siden jevnet de studioet hans med jorden.

Det har selvfølgelig noe å gjøre med hva du sier, og hva arbeidet ditt dreier seg om, men et sted i bunnen lurer også et spesifikt kinesisk traume. Dette at det ikke bare er et avvikende synspunkt som trigger den nedadgående spiralen i systemet, men en hvilken som helst bitte liten flik av annerledeshet.

Sånn sett er arrestasjonen av Ai Weiwei bare foreløpig siste kapittel i en altfor lang historie, og et kraftig signal om at absolutt ingen er sikker lenger. Han er jo ikke alene, det er i det siste blitt slått hardt ned på alle annerledestenkende, og flere personer er sporløst savnet.

Regimet følger ikke lenger sine egne lover, men fakker folk for ingenting. I Bergen har Shanghai Theatre Company, som skulle opptrådt under Festspillene, meldt avbud uten noen videre forklaring – ironisk nok med en oppsetning av Jon Fosses Nokon kjem til å komme. Jeg skal vokte meg for å trekke noen vittigheter ut av det, for det er strengt tatt ikke morsomt.

Annonse