Annonse
04:00 - 15. april 2011

Hund i kappløp med egen hale

Snoop Dogg har aldri vært mest kjent for musikken sin. Men en gang i tiden var den mer bemerkelsesverdig enn tabloidoppslagene om ham.

Annonse

Anmeldelse

Snoop Dogg

The Doggumentary

Priority/EMI 2011

Det er faktisk nitten år siden en purung Snoop Dogg gjorde en særdeles minneverdig entré i rapverdenen sammen med mentor Dr. Dre, med låten «Deep Cover» (tatt fra den mindre minneverdige filmen med samme navn). I den alltid og stadig mer omskiftelige rapverdenen er nitten år en evighet. Og kontroversene som kulminerte i at britiske tabloidaviser brukte krigstyper til (omtrent) å forlange at dronningmoren personlig skulle kaste denne onde mannen ut fra øyriket, har roet seg betraktelig siden den gang. Men Snoops populærkulturelle tilstedeværelse er kanskje større enn noensinne. For kun et par uker siden var han for eksempel blant de aller mest profilerte (og morsomste) gjestene på Donald Trumps såkalte «roasting» på amerikansk tv.

 

Hasj. Det sier også noe om hvor stueren denne bikkja etter hvert har blitt, uten egentlig å tone ned gangsterimaget noe særlig. Snarere ved å bli til en slags grovt karikert karikatur av seg selv. Ikke så veldig ulik den amatørmessig tegnede hundefiguren som prydet omslaget på debutalbumet Doggystyle. Det er i 2011 ikke i særlig stor grad musikken som gjør Snoop Dogg så underlig relevant og allestedstilstedeværende. Dessverre. Det kan hevdes at han ikke har sluppet et virkelig solid album siden 1999s undervurderte No Limit Top Dogg (selv om Last Meal året etter også var relativt sterkt). Tydeligvis trenger han ikke det, noe han virker å være bevisst på selv også. Det gir albumene han slipper med jevne mellomrom, et merkelig preg av ren lekestue, med utspill i et utall retninger, ofte relativt uforutsigbare. På godt og vondt, men med denne vårens The Doggumentary – tittelen bærer preg av at de stadige, og aldri spesielt oppfinnsomme, ordspillene rundt ordet «Dogg» VIRKELIG begynner å gå på tomgang – er det dessverre mest på vondt.

Vi tar det verste først. Duetten med den gamle duetthora og jazztobakkentusiasten Willie Nelson på «Superman» fungerer ikke engang som den plumpe hasjvitsen det tydelig er ment som. Derimot er den særs effektiv som skrekkpropaganda om langtidsvirkningene av cannabis. At riffet til Yahoos «Situation» dukker opp på «Boom» er egentlig langt mer logisk enn det kan virke som: Tross alt var britisk nyveiv og synthpop populær dansemusikk blant LAs gjenger før gangsterrappen tok over mot slutten av åttitallet. Dessverre ødelegges låten av et skjemmende pompøst refreng fra den ujevne rapcrooneren T-Pain. Hangen til pompøsitet er dessverre noe som går igjen i mange av de andre rare forsøkene på å følge kontemporære poptrender, enten det er eurotechno med David Guetta eller progorientert emorap med Kanye West. Det rimer dårlig med den tilbakelentheten som tross alt er Snoops kjennemerke fremfor noe, her faktisk eksemplifisert best ved det nokså vellykkede samarbeidet med ungfolen Wiz Khalifa. Wiz’ egen popsuksess er jo dels fundert i en slags hipstervennlig versjon av denne tilbakelente stonerpersonaen. Snoop viser hvor skapet står og lar seg ikke redusere til gjest på eget album her, selv om det altså er ved den utstrakte gjestevirksomheten både på plater og i andre medier han først og fremst holder seg relevant i 2011.

 

Gammel funk. En to-tre riktig fine, tilbakelente west coast-raplåter av den gode, gamle funkbaserte sorten er det heldigvis allikevel funnet plass til (med kyndig hjelp fra veteraner som DJ Battlecat på høydaren «The Way It Used To Be»). Men det er ikke nok til å redde helhetsinntrykket, eller rettere sagt: til å gi noen som helst helhet til denne lemfeldige samlingen av usedvanlig sprikende låter og innfall. Kanskje hadde han trengt en styrende hånd på produsentroret? På den annen side: Den eneste personen med naturlig autoritet til å styre en artist på Snoops størrelse ville vært gamlementor Dr. Dre. Og han ser ut til å lage enda mer forvirret musikk i 2011. Nei, vi får nok nøye oss med de små, men tross alt nokså jevnlige dryppene av gammel storhet.

Annonse