04:00 - 03. juni 2011

Det motvillige ikonet

Gil Scott-Heron var den type låtskriver som kunne lære deg å se torden og høre lynet.

Bekmørke sanger: Gil Scott-Heron led enhver låtskrivers marerittskjebne: Han ble til den tragiske jeg-figuren i sine tidlige sanger. Foto: Mischa Richter

Med tanke på hvor mye som ble skrevet om Kanye Wests ambisiøse album My Beautiful Dark Twisted Fantasy da det ble sluppet til nokså unison hyllest i fjor, er det ofret forbausende lite omtale at stemmen som albumet toner ut til, ikke tilhører West, men poeten, låtskriveren og vokalisten Gil Scott-Heron. I samplet form, hentet fra Herons debutalbum Small Talk at 125th and Lennox fra 1970. Og høyst sannsynlig et ærbødig nikk tilbake, etter at Heron selv lot det som skulle bli hans siste album (fjorårets I’m New Here) både åpne og slutte med et melodisk tema hentet fra Wests «Flashing Lights».

I seg selv et pussig trekk fra en mann som hadde et høyst anstrengt forhold til sin uoffisielle status som en slags gudfar og fødselshjelper for rapmusikken. I 1990, da temaet for første gang begynte å komme på banen, ba han for eksempel disse rapperne gå og studere musikk før de åpnet munnen sin. Men noen år senere løftet han likevel aller nådigst luen tilbake i et høflig nikk, gjennom samarbeidet med rapprodusent Ali Shaheed Mohammed på 1994-utgivelsen (hans nest siste album!) Spirits – og ikke minst gjennom det såre, såre gjestespillet på rapgruppen Blackalicious’ 2002-album Blazing Arrow, innspilt under permisjon fra en narkotikadom. Årene mellom Spirits og I’m New Here var uten tvil preget av et såkalt hardt liv. Den andre narkotikadommen han fikk på 2000-tallet, kom etter at hans noenogtyve år gamle kjæreste i ren frykt for Scott-Herons liv anga ham til politiet. På et tidspunkt hvor han bodde i en kondemnert bygning, et såkalt «crackhouse».

Heldigvis reiste han seg som kjent opp og avsluttet karrieren med en ikke ubetydelig verdighet, men man kan likevel si at Scott-Heron led enhver låtskrivers marerittskjebne: Han ble til den tragiske jeg-figuren i sine tidlige sanger. Ingen – nei, ingen! – har skrevet mer presist, brutalt og gripende om stoffmisbruk enn Scott-Heron i sangen «Home Is Where The Hatred Is». Den ble utgitt i 1972, årevis før hans egne rusproblemer gradvis begynte å ta overhånd. På albumet Pieces Of A Man, der han i motsetning til «bongopoesien» på debuten ikke deklamerte dikt rytmisk, men altså sang egne sanger.

Annonse