Annonse
04:00 - 01. juli 2011

Den veneriske biennalen og den venusianske kritikeren

ILLUMInazione er en utmattende, og unødvendig forsiktig historie, som så vidt overlever fordi utstillingen viser seg å ha et hjerte.

Byen i vannet: Hvor ellers skal den samtidige kunsten samle seg til en megamanifestasjon, om ikke i den mest artifisielle byen som finnes? spør Tommy Olsson. Her fra 'Il Mondo Vi Appartiene-utstillingen, Palazzo Grassi. Foto: Vittorio Zunino Celotto/Getty Images
Annonse

Det er selvfølgelig håpløst å skulle gjøre rede for noe under disse omstendighetene. Det er fem hundre grader varmt, og det å bevege seg i denne labyrintiske byen på dagtid er litt som å spille hovedrollen i en zombie-film. Litt sånn, «Oh no, they’re everywhere!», idet danske husmødre stopper opp på en bro og skygger utsikten for amerikanske familier med femten identiske, viljeløse barn.

Samtidig er det jo helt perfekt; hvor ellers skal den samtidige kunsten samle seg til en megamanifestasjon, hvis ikke i den mest artifisielle byen som finnes? Dessuten en by der historien stoppet opp for flere hundre år siden. En by du enten forakter og forkaster eller lar bli en del av deg for evig tid.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.