Annonse
04:00 - 16. september 2011

Besvergelser til trøst

Fandenivoldsk eksperimentvilje og små perler av selvsikker popmusikk. Det slår gnister av Hanne Kolstøs Riot Break.

Hanne Kolstø: Riot Break
Annonse

Dette blir personlig. Var det ikke til enhver tid en kvinnelig vokalist med evnen til å øyeblikkelig fange min oppmerksomhet? Som klarte å formidle noe helt uventet noe, som snakket til meg direkte? Som, i motsetning til mannlige vokalister, utførte en bypass-operasjon forbi identifikasjonsfaktoren, og på en måte transkriberte hele følelsesregistret mitt til et instrument hun trakterte som en mester? Suzi Quatro. Patti Smith. Nico. Poly Styrene. Laurie Anderson. Siouxsie.

Tanken slo meg ikke før jeg hørte Hanne Kolstø første gang i februar i år. Den gang med Thelma & Clyde, et av mange bandprosjekter hun fronter, og som selv om de i grunnen er nok så forskjellige likevel ender opp med å høres identiske ut siden den samme stemmen konsekvent er lengst frem i miksen. Ikke at det gjør noe, altså, det er tvilsomt om jeg ville brydd meg om band som Post eller Love-Fi hvis en annen stemme dominerte.

Skal jeg prøve meg på å beskrive den kanskje? Det er litt som første gangen en jente visker i øret ditt at hun er glad i deg. Men det er også et sonisk snitt inn i de deler av hjertet ditt som foreløpig ikke er blitt knust av fem hundre slike hviskninger gjennom altfor mange år. Det er en stemme det ikke går an å argumentere mot der den pendler seg inn mot emosjonelle marginer. Ingen kan være tristere og mer oppgitt, ingen kan kommunisere en så fundamental glede. Du tror på det hun sier, ganske enkelt.

Annonse

Mest lest

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur