Annonse
04:00 - 25. mars 2011

Amerikansk drømmer

Kurt Vile blir sammenlignet med Bruce Springsteen. Men han er også noe annet, noe helt eget.

Annonse

Vi tar en pause. Vi ligger på taket av en blå van, midt ute i ørkenen. Det kommer en svak during fra en bensinstasjon i nærheten. Jeg er meg, uansett, ikke sant, mumler Kurt Vile med sløv entusiasme.

 

Frike ut. – Jeg har alltid sett på meg selv som en musiker. I starten fremførte jeg sangene mine for venner. Jeg jobbet om dagen og spilte konserter om kvelden, forteller Vile.

Det må føles som et helt liv siden han vokste opp i Philadelphia som den eldste gutten i en søskenflokk på ti, med ambisjon om å bli musiker. Nå er han fulltids artist, signet på det kredible plateselskapet Matador. Der har han gitt ut to album, Childish Prodigy i 2009, og Smoke Ring for my Halo i år. Tidligere i dag har han spilt på hovedscenen på det viktigste treffet for musikkbransjen, South by Southwest i Austin.

– Det tok lang tid før jeg fikk noen til å gi ut musikken min. Jeg slet for å klare meg gjennom jobben og holdt på å frike ut fordi det tok sånn tid å bli oppdaget. Jeg fylte 28 år før jeg platedebuterte, sier han.

 

Menneske-trucken. Vile har blant annet kjørt gaffeltruck, som han synger om på «Space Forklift» på albumet Constant Hitmaker (2008): «So as a human tractor trailer I push forward into the bright but wild unknown/With gasoline up to my eyelids». Han kjørte på autopilot, tankene var andre steder. – Jeg hadde bare jobber som var skikkelig repetitive. Etter en stund var jeg så vant med oppgaven at jeg kunne sone totalt ut. Jeg satt der og tenkte som besatt på musikken.

– Har du alltid vært en dagdrømmer?

– Jepp, helt klart.

– Jeg spør fordi tekstene dine gjerne gir en følelse av å flyte av sted.

– Kult, det håper jeg de gjør. Jeg har et begrenset vokabular for å beskrive tekstene og musikken min. Men det er definitivt en drømmende kvalitet der. Det skal jeg begynne å si når folk spør.

 

Faller naturlig. Vi sitter på en parkeringsplass, hvor Vile har holdt sin andre konsert for dagen. Han har akkurat pakket ned gitar og gjenværende effektpedaler. Austin gir kanskje inntrykk av å være en trygg by, med like mange ekorn som visne kaktuser. Under festivalkaoset dagen før ble Vile likevel frastjålet en del av pedalene sine. Det virker ikke som han tar det særlig tungt.

Vile er knapp i beskrivelsene av musikken sin. Han får det til å virke som om alt faller naturlig. Han begynte å spille trompet i fjerde klasse og fikk senere en banjo av faren. Den spilte han som en gitar, helt til en nabo ga ham en han kunne bruke i stedet.

– Jeg lagde sanger med én gang. Det var skikkelig lett. Sangtekstene har helt siden starten bare kommet til meg. Som oftest riffer jeg, så begynner jeg å nynne, før en tekstlinje kommer ut. Så bygger jeg videre på det.

 

Jesusfeber. På sin siste plate omtaler Vile seg som «Puppet to the man» og kaller samfunnet for sin venn. Han er tilsynelatende ingen rockerebell. Men på «Society is my Friend» synger han om fellesskapet: «It makes me lie down in the cold bloodbath». Det minner om André Bretons berømte påstand om at den enkleste surrealistiske handling er å gå ut på gaten og skyte i blinde inn i folkemengden.

– Det er tanker, ideer jeg slenger ut. Jeg liker ikke å alltid måtte være for eller mot noe.

– På den siste platen har du en sang om jesusfeber, og på fjorårets Square Shells synger du at du har religion. Er du troende?

– Jeg ble oppdratt som det, og jeg har vel fortsatt en slags dyp respekt for tankegodset, men jeg praktiserer ikke. «Jesus Fever» er navnet på en karakter i en bok av Truman Capote. Mer enn min egen tro handler sangen om en slags blues- og gospelarv jeg springer ut av.

Det er vanskelig å komme unna spørsmål om nettopp arv og inspirasjonskilder. Vile er blitt sammenlignet med Neil Young og Bob Seger og er spådd å bli den neste Bruce Springsteen.

– Alt det pratet er bare forsøk på å sette meg i en bås. Jeg er påvirket av mange, helt klart, men jeg er meg selv, uansett, ikke sant? Jeg er ikke bekymret for den slags, jeg vet at jeg er meg.

 

Neonskiltet. Bandet til Vile, The Violators, skaper en mer klassisk rockesound live og på de to siste platene. De tidlige albumene bar mer preg av sene netter med utstyr som ga varierende lydkvalitet. Knitringen, susingen og durende synther er ikke helt borte ennå. Selv om opptakene nå er gjort i studio, er det fortsatt mulig å høre både malingen som flasser av veggene og stjernehimmelen utenfor.

På sangen «My Sympathy» synger du: «In a daydream I saw my soul in a flashing neon sign waving to myself».

– Det er en tidlig sang, fra 2003 eller noe sånt. Linjen er åpen, som poesi. Den kan bety mye.

– Hva betyr den for deg?

– På et tidspunkt kan jeg ha tenkt på betydningen, men det er lenge siden. Jeg vil helst bare la det være åpent for fortolkning. Men sorry, nå må jeg stikke kompis, sier Vile og går.

Annonse