Annonse
04:00 - 24. desember 2010

Stillheten og vreden

Xavier Beauvois har maktet å gjøre munkers monotone dagligliv til en av årets mest fengslende filmer.

Tålmod: Åtte franske munker i et lite cistercienserkloster ved foten av Atlasfjellene forsøker å holde frem med sin rytmiske og dvelende hverdag, virkelighetens brutaliteter til tross. Foto: Filmweb
Annonse

En imam resiterer tolerante interreligiøse vers, islamister hedrer Jesu fødsel, en abbed studerer og tolker Koranen, mens kristne munker og muslimske landsbyboere lever i symbiotisk og respektfull sameksistens. At den franske publikumssensasjonen Om guder og mennesker har plukket opp et knippe økumeniske priser (blant annet i Cannes) bør ikke komme som en overraskelse. I en tid der Siv Jensen ser det som maktpåliggende å rense kirkerommet for Koranens tilsmussede ord, har den i så måte også en betimelig funksjon. Nei, kristendom og islam er ikke to gjensidig utelukkende størrelser. Og i den grad den kristne troen fremstår som smartest, mest tolerant og mest human i filmen, får vi sette det på kontoen «multikulturalismens tilbakegang». Det er tross alt en europeisk film, dette.

Mens brutale massakre forekommer i stadig større nærhet, forsøker åtte franske munker i et lite cistercienserkloster ved foten av Atlasfjellene å holde frem med sitt rytmiske og dvelende dagligliv. Hvis disse gudfryktige eldre mennene er heltene i fortellingen, er de sekulære algeriske styresmaktene skurkene. Det historiske bakteppet for filmen (som er basert på virkelige hendelser) er den glemte borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet der godt over 100 000 mennesker ble drept. Krigen ble utløst av underkjennelsen av et valgresultat fra 1991 hvor det islamistiske partiet vant. De påfølgende blodige urolighetene fikk vedvare i skjul av krigen på Balkan, og ved hjelp av vestlige regjeringers motvilje mot å blande seg i en konflikt mellom en sekulær, men autoritær statsmakt og lovlig valgte, islamistiske ekstremister (folket velger dessverre ikke alltid «rett»).

Kloster og kurbad. Om guder og mennesker fremstår på mange måter som en fascinerende og overbevisende reklamefilm for klosterlivets fortreffeligheter. Fjernt fra forbrukersamfunnets rentebekymringer og tidsklemmer, lever munkene det virkelig gode liv, fylt av tålmodige bevegelser, åndelig næring, stillhet, natur, hagearbeid, samt kortreist «slow food». Xavier Beauvois er åpenbart fascinert av likheten mellom munketilværelsen og vår tids søken mot avsidesliggende spahoteller og alternativbevegelser. Det handler om et savn etter å være, i stedet for å gjøre. Ikke dermed sagt at filmen er en ublu romantisering. Som i sin forrige produksjon Le petit lieutenant (2005) – om en politiavdeling i Paris – er den franske filmskaperen forkjemper for en nidkjær realisme, der tempo, lydspor og dramaturgisk utvikling er tilpasset virkeligheten, ikke omvendt. Fra første scene hvor morgenbønnen – i god tid før soloppgang – leder over i teologiske studier og dagens praktiske gjøremål (medisinsk og juridisk hjelp til den lokale landsbyen, vanning av planter, honningtapping, gulvvask) fastsettes den stillferdige, nesten hypnotiske rytmen. Bortsett fra munkenes salmesang, unngår Beauvois dessuten konsekvent å bruke musikk. Slik får lydbildet en sentral posisjon og egen intensitet: lyden av vind, regn, papir som brettes, jord som pløyes. En smule destillert, kanskje, men heller aldri annet enn troverdig og effektfullt.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Mest lest

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur