Annonse
04:00 - 26. november 2010

Sorgens sanger

Henryk Górecki laget gripende musikk uten å ty til slagord og hevnrop.

Sangen og stillheten: «Noen kan ta en maskinpistol og skyte. Jeg kan bare slåss med noter.» Komponisten Henryk Górecki døde 12. november, 76 år gammel. Foto: JANEK SKARZYNSKI/Scanpix
Annonse

Det er noen få kunstverker som har evnen til å henge igjen i bevisstheten, som en stemning eller et bilde. Da jeg fikk høre at Henryk Mikoaj Górecki var død, 76 år gammel, tok jeg frem og spilte hans tredje symfoni for første gang på flere år. Jeg husket et auditorium, en cd lånt av en selvhøytidelig lærer og de fleste av tilhørerne – som meg selv – skeptiske og blaserte tenåringer, en knitrende innspilling på et dårlig lydanlegg, og samtidig tausheten vår etter hvert som musikken vokste i takt med skumringen utenfor. Vi ble slått av enkelheten i budskapet, hvor direkte komponisten skildret tap, sorg og forsoning. Dette var ikke fjernt og eksentrisk. Dette var ærlig.

Góreckis symfoni nr. 3, med tilnavnet «Klagesangsymfonien» (Symfonia pieni aosnych), var lenge den mest kjente og spilte komposisjonen i europeisk samtidsmusikk. Den var en «crossover»-hit av et til da ukjent slag. Da den ble lansert i England i 1992, 15 år etter tilblivelsen, havnet Górecki på topp-ti-listen ved siden av Paul McCartney. Noen kritikere tilskrev suksessen den økende interessen for østeuropeisk kultur etter jernteppets fall, andre mente det skyldtes en lengsel etter spirituell dybde.

Men Górecki har aldri vært lett å definere. Sammen med Penderecki og Lutosawski regnes han som en av de ledende komponistene i Polen etter 1950. På 1970-tallet var han professor ved musikkhøyskolen i Katowice, en stilling han sa opp i protest da myndighetene nektet pave Johannes Paul II å besøke byen. De tidlige komposisjonene er sterkt inspirert av Stockhausen, Boulez og serialismen, men viser i langt sterkere grad enn forbildene Góreckis personlige tilbøyelighet til å forenkle og stilisere. Et godt eksempel er den relativt ukjente Klaversonate nr. 1 (1956), bygget opp rundt en voldsom, hamrende og nærmest hypnotisk rytme.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.