Annonse
04:00 - 25. juni 2010

– Paul Curran mangler visjoner

Flere i operamiljøet uttrykker mistillit til operaens ledelse. Hvorfor?

Manglende perspektiv: Kritikken mot Den Norske Opera & Ballett går både på organisatoriske problemer ved Operaens satsning på ny norsk musikk og på operasjef Paul Currans kompetanse og vilje til å gå inn for nykomponerte norske verk.
Annonse

Tidligere denne uken gikk komponistene Cecilie Ore og Glenn Erik Haugland hardt ut mot operaledelsen for det de mente var en manglende satsning på nye norske operaverk ved Den Norske Opera & Ballett. Det tyngste skytset ble rettet mot operasjef Paul Curran. Kritikken går langs to forskjellige linjer. Den ene delen går på strukturelle og organisatoriske problemer ved operaens strategiske satsning på ny norsk musikk (eller mangel på sådan). Den andre delen går på Paul Currans kompetanse på feltet, men også på person og lederstil. Morgenbladet har kontaktet flere i miljøet rundt operaen, som utdyper og utvider kritikken av ledelsen. Henrik Hellstenius, komponist: – Problemet er at det ikke er etablert noen profesjonell prosess for utvikling av repertoaret. Vi hadde det tidligere, med prosjektet Operatoriet. Det har imidlertid ikke vært i virksomhet på flere år nå, og legges fra høsten av til Opera Vest. Det skulle komme et nytt prosjekt ved Den Norske Opera, men vi har ikke sett noe til det. Det har vært en forventning om at ting skulle bli bedre, men ingenting har skjedd. Det øker ikke tilliten til ledelsen når høyt kvalifiserte komponister har opplevd at møtene deres med Operaen er blitt uprofesjonelt håndtert. Det er godt mulig at det eksisterer musikkfaglig kompetanse i Operaens ledelse, men mitt inntrykk og erfaring er at det er manglende kompetanse når det gjelder det moderne repertoaret, ikke minst når det gjelder de rammene en komponist trenger for å utvikle en ny opera. Det finnes ikke et apparat innad i operaen i dag som kan håndtere ideene som kommer fra komponister, det mangler både rutiner og visjoner for hvordan man kan utvikle repertoaret og styrke norsk musikkdramatikk. – Det er vanskelig å komme med slike utspill uten at det blir oppfattet som «syting». Jeg har selv jobbet noen runder med en idé til en ny opera, men dette handler ikke om meg. For min del kan det like gjerne være bestillingsverk fra utenlandske komponister. Det viktigste er å utvikle repertoaret. Alle er jo enige om at kjernen er det klassiske repertoaret, det er en selvfølge, men det utelukker på ingen måte ansvaret for ny musikk; tvert imot er de gjensidig avhengige av hverandre. Se på operaen i København, hvor de har en lang og ekstremt velfungerende tradisjon med nyskreven musikk side om side med det klassiske repertoaret. Asbjørn Schaathun, styreleder i Komponistforeningen: – Det som er alvorlig er at miljøet, de som jobber med musikk i dette formatet, per i dag ikke har tillit til ledelsen ved operaen. Dette er selvfølgelig ikke noe godt utgangspunkt for et samarbeid. Vi vil gjerne se en operasjef som er interessert i ny norsk musikk. Det vi har savnet, er rett og slett opprettelsen av en dialog med fagmiljøene. Personlig mener jeg vel at noe av det første jeg ville gjort som ny operasjef, ville vært å opprette et forum. Den dialogen har vært fraværende, og det har dessverre skapt en mistillit. Den formelle statusen til prosjektet Verker Underveis, er at grovrisset er på plass, etter samtaler mellom oss og Tom Remlov. Forhåpentligvis vil dette prosjektet, som er tenkt som en treårig samarbeidsavtale, tre i funksjon fra høsten av. Maja Ratkje, komponist: – Paul Currans manglende satsning på norsk musikk får jo selv Bjørn Simensens gamle regime til å fremstå som prisverdig. Og Curran har dessuten håndtert konflikten elendig i media. Dette handler ikke om prestisje, det handler om løfter som er brutt! Blant annet en av de viktigste forutsetningene for at vi skulle bygge en ny opera: en målbevisst satsning på å utvikle og fornye norsk opera. Under en paneldebatt i Bergen, under festspillene, etterlyste den danske komponisten Bent Sørensen rent konkret hva som var igangsatt av nye verk fra norske komponister fra operaen. Til like tåkete svar som det Curran serverer i denne debatten. Curran henviser til sin musikksjef, John Fiore, som for all del er dyktig og sikkert har tillit hos orkesteret, men ikke er en person som har oversikt over eller interesse for norsk samtidsmusikk. Ledelsen ved operaen burde heller alliere seg med noen som faktisk er engasjert i ny norsk musikk, som kan være med og igangsette nye prosjekter. I dag er det altfor mange kokker, for mange sjefer, og ingen som tar ansvar for feltet. Det bør være plass til minst to-tre verk av norske komponister på hovedscenen hver sesong! Det haster å få prosesser og rutiner på plass. Bibbi Moslet, dramaturg, Den Norske Opera & Ballett: – Jeg ble i sin tid ansatt som dramaturg ved DNO&B for å drive med utvikling av ny norsk opera. Da Cecilie Ore fikk avslag på sin nye opera av det jeg vil betegne som direkte kvinnefiendtlige årsaker, skjønte jeg at jeg ikke lenger kunne samarbeide med den nåværende ledelsen av operaen. Det vil få konsekvenser for min eventuelle fortsettelse av engasjementet her. Jeg er skuffet over den manglende åpenheten og interessen for norske prosjekter, og undrer på om det har sitt utspring i en slags forakt for det norske. Et så stort operahus som det norske må ha en bred palett, som spenner fra Carmen til modernisme. Den bredden har ikke Paul Curran vist noen interesse for. Når du er sjef for en visningsarena for norsk musikkdramatikk på denne størrelsen, kan du ikke la privat smak styre alle avgjørelser. En operasjef skal kanskje ha det siste ordet, men nysgjerrighet, åpenhet og samarbeid er viktigere egenskaper enn stahet i en slik rolle. Det har vært en trist utvikling de siste tre årene. Jeg har vært personlig engasjert i å fortsette den prosessen som ble startet i samarbeid med Operatoriet i 2004. Når det samarbeidet ble avsluttet, ble det kommunisert til meg at grunntanken var at vi skulle fortsette denne prosessen, men internt på huset. Det har ikke skjedd. Svein Nafstad, observatør i styret ved Den Norske Opera & Ballett (kunstnerisk representant), musiker i orkesteret: – Jeg har jo jobbet i orkesteret veldig lenge, og ser tilbake til tiden med Lars Rundsten, tidlig på syttitallet. Repertoaret var mye mer moderne, mer i kontakt med samtiden, enn det er nå, og det var et helt annet engasjement. Vi må i større grad speile samtiden. Vi setter opp Alban Bergs Lulu i den kommende sesongen, med Stefan Herheim som regissør, og det er veldig bra. Men vi spilte jo Alban Berg allerede på syttitallet. Vi bør i sterkere grad bygge opp ensemblet og repertoaret, og det medfører at vi må ta vare på komponistene – og ikke minst librettistene! Mitt inntrykk er at det omtrent ikke har vært lagt langsiktige planer siden Rundstens dager, man har hele tiden levd fra hånd til munn, noe som selvsagt skyldes kulturpolitikken og uforutsigbare bevilgninger. – Jeg har stor sympati for den frustrasjonen komponistene uttrykker nå. Jeg tror det langsiktige perspektivet, som må til for å utvikle repertoaret, har manglet i veldig lang tid. Jeg skulle ønske at komponister og librettister ble ønsket velkommen på en bedre måte. Planene for å etablere et apparat og rutiner som kan følge opp initiativ fra komponister og librettister, har vært vage. Ellen Horn har tatt det opp i styret og etterspurt det fra ledelsen, men jeg vet ikke hvor det står i dag. Morgenbladet har gjentatte ganger forsøkt å komme i kontakt med Paul Curran, uten å lykkes.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.