Annonse
04:00 - 17. desember 2010

Bastøy og bundet

Kongen av Bastøy starter lovende og ender i en gripende finale. Minuttene mellom er det derimot verre med.

Et grusomt sted: Stellan Skarsgårds og Benjamin Helstads fjes bærer oppmerksomheten vår en stund, men redder ikke Kongen av Bastøyfra å være en forutsigbar og lite engasjerende affære. Foto: Filmweb
Annonse

Marius Holsts nye storfilm har flere imponerende sider. Sterke skuespillere, en teknisk beundringsverdig produksjon, og i bunn for det hele en underkommunisert fortelling om myndighetenes overgrep mot barn tidlig i forrige århundre. Men dramaet føles dessverre oftest mer som en samling av slitne fengselsfilmkonvensjoner enn som et rystende og engasjerende eksposé av et mørkt kapittel i norsk kriminalomsorgs historie. Sjokkerende brutal, ja vel, men forbausende vanskelig å engasjere seg i.

Eksplosivt. Som mange fengselsfilmer før den, åpner også Kongen av Bastøy med at hovedpersonen ankommer til soningsanstalten. Året er 1915 og 17-åringen Erling (Benjamin Helstad) stirrer mot Bastøy, mens hans yngre medfange Ivar (Magnus Langlete) forsøker seg på en optimistisk vurdering av hvor lenge de blir nødt til å oppholde seg der. «Hold kjeft,» snerrer Erling tilbake med en intensitet som verken Helstad eller regissøren akter å gi slipp på gjennom filmen. I den unge skuespilleren har Holst funnet et velegnet verktøy for å utnytte en av sine styrker som filmskaper: evnen til å trekke ut eksplosive følelser fra ordknappe skikkelser. Vår helt bryr seg lite om hvor lenge bestyreren (Stellan Skarsgård) akter å ha ham der. Erling har allerede bestemt seg for å rømme.

Ingen grunn til å klandre gutten for det. Bastøy skolehjem på begynnelsen av forrige århundre hadde få berøringspunkter med dagens omsorgssentrerte behandling av vanskeligstilte unge, skal vi tro Holst og hans manusforfattere Mette Bølstad, Lars Saabye Christensen og Dennis Magnusson. Fangeøya (et gammelt polsk gods fungerer som troverdig stand-in) presenteres effektivt i all sin brutale ubarmhjertighet ved hjelp av bitende minusgrader, John Andreas Andersens golde foto, og en ellers gjennomført sparsommelig scenografi.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Mest lest

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur

Disse intellektuelle tradisjonene er fullstendig ignorert innenfor akademia