Kullsvart Bleken

Vi står i Håkon Blekens atelier og ser ut over et Trondheim i hvitt desemberlys. Nedenfor gjør Nidelva en sving rundt bykjernen før den munner ut i Trondheimsfjorden. I vinduskarmen: det indre øret på en hval, et hestekranie. Langs veggene står digre malerier av knelende ishockeyspillere. Bleken serverer oss pulverkaffe og krumkaker. Vi er kommet for å gratulere ham med dagen. For den 9. januar 2009 fyller Håkon Bleken 80 år.

– Du maler nå med en lang, lang erfaring. Men det virker som om du også kan legge erfaringen vekk, fristille deg og bli fylt av en ny kreativ bølge. Du har jo forandret både teknikk og uttrykk veldig markant?

– Ja, det er riktig. Man fristilles i forhold til tilværelsen, men man har i seg det man har lært. Jeg kan jo en del ting, teknisk og tegnemessig. Men den fristillingen må ha noe med erfarenhet i forhold til livet å gjøre. Jeg opplever sterkere, eller skjønner bedre. Det har med eksistensielle ting å gjøre, ikke estetiske.

– Er det noen bestemte opplevelser?

– Man trenger ikke å oppleve så jævla mye for å forandre seg eksistensielt. Tenk på folk som ligger i sengen hele livet og skriver bøker, som Proust. Det skal bare lite granne til for at enkelte mennesker opplever det som mange mennesker må ha et hav av opplevelser for å erfare.

– Det er kommet en praktbok på Aschehoug i anledning din 80-årsdag, den åpner med et dikt av Dylan Thomas: Do not go gentle into that good night. Harald Sverdrup har oversatt det til norsk:

Gå ikke from av fred til ditt god natt.

Vær, gamle, solberuset, ikke nattens bror.

Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

Skjønt vise menn tror mørket har en skatt

– for lyn slo aldri ned i deres ord –

Går ingen from av fred til sitt god natt.

De gode menn på siste sjø blir som besatt.

De skulle danset bukten hvit i fjor.

Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

De gale menn som fanget sol tok sangen fatt

Og vet for sent å angre lysets spor.

Gå ikke from av fred til ditt god natt.

Selv gravalvorets menn vet at

Mot blindhet stuper mangen meteor.

Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

Og du, min far, som sitter der forlatt,

forbann, velsign meg, favn meg eller klor.

Gå ikke from av fred til ditt god natt.

Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

– Do not go gentle into that good night er jo også tittelen på en stor maleriserie du har jobbet med i flere år, og som avslutter boken. Er du inne i et slikt ras nå, for å få gjort mest mulig sent i livet?

– Ja, for meg er det viktig å gjøre mye. Ikke for å lage flest mulig bilder, men fordi jeg vil erfare mer, forske mer i det å male. Jeg forsøker å male bilder som jeg kan stå mer inne for enn tidligere. For jeg har jo malt bilder som har vært nokså intetsigende. Men hvis man opplever noe eksistensielt, og nå snakker jeg mest om indre opplevelser, så utvider man seg. Man kommer også i kontakt med krefter utenfor seg selv, uten at det er så veldig mystisk. I sånne perioder som jeg har opplevd de siste årene, har jeg ofte karakterisert denne opplevelsen som et slags kraftfelt jeg går opp i. Et kraftfelt som ikke er slitsomt, men heller er morsomt.

–  Hva er dette kraftfeltet?

– Det høres jo forferdelig metafysisk ut. Men hvorfor sitter Arne Ekeland ved elvebredden, og sier: «Jeg sitter jo bare her og mottar informasjoner»? Ekeland var ikke akkurat noen metafysiker. Er det noe her, eller er det ikke noe her? Jeg innbiller meg at Nietzsche snakket om at han var som et kar som fyltes utenfra. Selvfølgelig må en jobbe litt selv også, men det er jo ting som skjer som er uforklarlige…

– Opplever du dette som generell inspirasjon, eller kan du få ganske konkrete impulser, en beskjed fra noe utenfor?

– Jeg kan jo bestemme meg for hva jeg vil male. Men, det er en blanding. Jeg tror jo ikke, verken på det ene eller det andre. Men på den andre siden kan det jo være muligheter for både det ene og det andre. Det er en blanding av ting som er utenfor meg, og inni meg. Hvis det ikke fantes noe annet, ville et menneske føle seg forferdelig ensomt. Det er ikke nok bare med andre mennesker. Hvor slike impulser utenfra kommer fra, vet jeg ikke. Jeg tror det er en blanding av intelligens og åpenhet. Evnen til å ta ting utenifra. Intelligens spiller jo en stor rolle når det gjelder å kunne male. Det finnes jo ikke en eneste god maler som er dum. Naiv kan du være, men ikke dum!

Morgenbladet anno januar 2005: «Koloristisk knockout!» er tittelen på Tommy Olssons anmeldelse av Håkon Blekens utstilling i Galleri Brandstrup i Oslo.

«Alt virker som om det er skrudd opp et hakk. Farger som aldri har vært like fremtredende og intensive tidligere i kunstnerskapet virker nå innimellom som om de er effekten av et guddommelig inspirert vulkanutbrudd. I det hele tatt gir det inntrykk av at han har lagt inn et høyere gir. Et villere maleri finnes ikke i dette landet.»

– Hva tenkte du da du leste dette?

– Jeg tenkte at det ikke kunne være ironi. Jeg forsto at mannen mente det. Jeg var jo klar over at mange unge kunstnere hadde avskrevet meg på den tiden, så for meg var det en bekreftelse fra en gruppe som jeg gjerne ville bli likt av. Det kom en gang en ung mann bort til meg på gaten, ba meg skru ned vinduet på bilen, og sa: «Fortsett og mal! Jeg syns det er jævlig bra ting du lager.» Sånne ting er ofte morsommere enn mange offentlige kritikker. De unge menneskene som gikk på kunstakademiet har ikke alltid syntes like godt om meg. Jeg har vel irritert dem ved å skrive i avisen at de burde hatt mer klassisk undervisning, tegnet akt og slike ting, ikke bare skvette maling på lerretet. Det ble selvfølgelig mange forbanna over.

– Bekreftet Olsson noe du selv visste, at det var i ferd med å skje noe nytt i kunstnerskapet ditt fra den tiden av, en ny, eksplosiv måte å bruke fargene på?

– Han bekreftet en annen måte å male på, en bruk av helt andre farger. Jeg skulle stille ut hos Galleri Brandstrup i Oslo i 2001, og fra da ble mine bilder forandret. Hvorfor er vanskelig å si, men i alle fall måtte jeg bare legge om stilen. Kunne ikke male realistisk slik jeg gjorde før. Det har å gjøre med en modenhet, tror jeg. Jeg er ikke noen bråmoden person. Det var ikke bare å bestemme seg for å legge om en stil uten at det fantes et tilsvar i meg selv. Jeg må kunne stå inne for det jeg gjør, i dette tilfellet stå inne for å bruke et mye sterkere fargeuttrykk. Sterkt i fargene og grovere malt. Råere malt.

– Raskere også?

– Mye raskere. Det er som Nils Aas en gang sa til meg: «Jeg arbeider ikke så mye, Håkon, men det går bare så jævlig fort.» Det kan jeg trygt underskrive på. Det har jo igjen med sen modenhet å gjøre. Jeg har jo malt fine bilder, sånn innimellom, både i den kubistiske perioden og den realistiske. Jeg er en type som har vært ujevn, noe har vært bra, noe har vært veldig dårlig.

– Dette mener du?

– Jeg har dessverre stilt ut bilder, og hatt utstillinger, som ikke har vært gode. Det rikere registeret som er i maleriet nå, det gjenspeiler antagelig et rikere register i meg selv.

– Du har gjennomgått en rekke faser, kubistiske bilder på 1960-tallet, realistiske på 1970-tallet, med det berømte bildet av faren din på likstrå. Så de sterkt koloristiske på hele 2000-tallet. Hva er du fornøyd med fra de ulike periodene?

– Jeg syntes at kulltegningene på slutten av 1960-tallet var gode. Og de beste av de realistiske bildene er fine. Deretter kom en downperiode som varte i mange år. Hedda Gabler-trykkene kom og reddet meg midt på 1980-tallet, der gjorde jeg det ypperste jeg kunne. Glassmaleriene i Vålerenga kirke og Spjelkavik kirke. Og dekorasjonen til Arne Nordheim i Oslo Konserthus. Jeg synes bildene fra de siste årene er blitt bedre etter hvert, og jeg bestreber meg på å gjøre dem renere og klarere i uttrykket.

– Det virker som om du er en slags ikke-troende person, som likevel nærmer deg det religiøse og ikke minst den kristne kunsthistorien på en aktiv og respektfull måte. Du lager også glassmalerier og kirkeutsmykninger. Hva finner du i denne tradisjonen?

– De tidlige renessansemalerne, som Piero della Francesca, Paolo Uccello og Hugo van der Goes, var jo fantastiske malere. Du finner et formspråk som samtidig er forbundet med opphøyde temaer, for å bruke et svært belastet uttrykk. Selv om jeg ikke er kristen, vil jeg si at lidelseshistorien er helt fabelaktig, både menneskelig og metafysisk sett – men også billedmessig.

– På hvilken måte?

– Først og fremst dramatisk. Noe av det mest gripende i kunsten dreier seg om menneskelig lidelse, der det kommer inn de sterkeste menneskelige følelser. Jeg reiste for et år siden og så i tur og orden Francis Bacon, Pablo Picasso og Matthias Grünewald. Jeg synes Guernica er fantastisk, men jeg synes pinadø altertavlen til Grünewald slår det, altså. Et utrolig bilde! Isenheimalteret gjorde enormt inntrykk på meg. Jeg hadde sett det før, men da var jeg ikke moden til å kunne ta det. Se på abstraksjonene der, se på det lille hodet, i forhold til de svære, mishandlete hendene. Det er så tysk som du kan få det. Det syntes jeg faktisk var tøffere enn Guernica. Og det er malt for 500 år siden.

- Men det er ikke mye tro i det bildet? Det er jo en stor pine.

– Å jo, det er jo tro i det!

– Hva tror du selv på? Er det kunsten som er din religion?

– Når du er maler, er det fordi du vil lage form av noe. Jeg maler fordi jeg har formdrift. Hvis du er politisk engasjert, er det rimelig at formen blir infisert av det du tror på. Som hos Arne Ekeland. Og hvis du ikke tror på noe, blir det sånn som Beckett, da.

– Om du ikke tror på en definert religion, så er det noe som fyller bildene dine med et trykk. En innlevelse i menneskelig smerte?

– Snarere aggresjon. Når Picasso maler Guernica, tar han utgangspunkt i sin egen aggresjon. Han finner et tema, og temaet finner mannen. Det er Picassos enorme raseri som gir nerve til tingene, et raseri han nærmest har innebygd i seg hele livet.

– Jeg har lest et sted at det finnes en kombinasjonen av aggresjon og sødme i bildene dine.

– Jeg synes det er bedre å si det som Arne Nordheim en gang sa: «Katastrofe og poesi». Sødme er litt for søtt. Men blandingen av katastrofe og poesi – de to kan være der samtidig. Jeg er så spaltet at jeg kan være opptatt av totalt ulike perspektiver. En kjempelang bok, Poesiens mystik, av den finske kunsthistorikeren Hans Ruin gjorde enormt inntrykk på meg. Men også helt materielle ting, eller en maler som Arne Ekeland.

– Er det katastrofen i menneskelivet, og poesien i kunsten? Du har sagt et sted at hadde du ikke hatt livet, trengte du ikke kunsten. Og omvendt. Kan du si noe om forholdet mellom liv og kunst?

– Klart det er mange som dikter seg ut av livssituasjoner. Det du ikke greier å løse i livet, arbeider du ofte med som et symbol i kunsten. Det finnes massevis av variasjoner over dette. Men de to kan jo ikke dekke hverandre. Det finnes jo radikalere som mener at hvis samfunnet hadde vært rettferdig, da trengte vi ikke kunsten. Det tror ikke jeg. Det er nødvendig med kunst i alle fall. Fordi den forsterker livsopplevelsen! Det er en av de viktigste oppgaver kunsten har. Stor kunst styrker livsopplevelsen, utvider mennesket og gjør det tilgjengelig for andre impulser. Jeg synes mer og mer at det er direkte befriende å kunne gå til bildene mine og male, for da slipper jeg sorg og tristesse og melankoli. Det kan være melankolske ting i bildene, for jeg arbeider jo med dem for å finne et uttrykk for ting. Det å male er interessant fra begynnelse til slutt. Men når du går tilbake til livet, er det fylt av grums. I kunsten finnes det ikke noe grums!

– Forfatteren Tor Ulven sa noe av det samme om å gi smerten en form: «I det virkelige livet er lidelsen formløs. I den gode litteraturen får lidelsen en form. Det er det helt avgjørende. Kunstverket gir en glede i seg selv, som form, uansett tematikk. Hvorfor kan man se på et maleri som forestiller et lidende menneske og likevel kjenne en slags glede? Det er formen. Formen pluss innsikten verket gir.»

– Det er en følelse som er blitt mer og mer klar for meg bare i løpet av det siste året. Det er jo nettopp derfor jeg synes det er så ålreit å arbeide! Jeg slipper å oppleve melankolien, sorgen, jeg går bare og maler, setter klanger mot hverandre, for å uttrykke et eller annet jeg ikke vet hva er. Jeg famler etter ting. Det er en forskjell mellom liv og kunst.

– Men Ulven sa også at når det kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst. Kunsten kan være som et lite plaster, men plaster hjelper ikke mot kreft.

– Ja, livet gjør seg jo gjeldende. Du slipper ikke unna på en måte. Og antagelig er det også dette som gir nerve til det jeg arbeider med.

– Det er vel legitimt å holde døden på avstand ved å skape?

– Det er nettopp det det er. Holde døden på avstand!

– Forfatteren Franz Werfel forteller i et lite essay om opplevelsen av å overvære en nokså dårlig operaforestilling på gjennomreise i en liten provinsby. Der og da – selv om oppsetningen var dårlig og famlende – opplevde han kunstens befriende virkning. Hans skjønte i ett slag hva det går ut på. Kunsten er ikke tidsfordriv. Den er dødsfordriv.

– Den fryser fast øyeblikket her og nå. Ja, den holder døden på avstand. Angsten for døden er drivkraften nesten til alt. Det forbannede i det at man skal dø! Miste alle tingene. Det er grunn til å merke seg diktet til Dylan Thomas, ja. Do not go gentle…

– Hvorfor kan du ikke slutte deg til en etablert religion?

– Jeg synes ikke det er noen vei for meg, foreløpig, nei.

– Du har holdt det utenfor?

– Jeg har heller vært mer troende før i livet. Vokste opp i et miljø som var nokså sterkt preget av antroposofien. Vi hadde en del av disse folkene på besøk hjemme, og jeg hørte massevis av foredrag av de gutta der. Leste Spektrum [antroposofisk tidsskrift, journ. anm.]. Traff til og med Alf Larsen. Han var i Trondheim, og vi spiste lunsj sammen på Palmen. Jeg hadde skrevet til ham, for jeg var begeistret over det han skrev, både diktene og essayene i Den kongelige kunst. Alf Larsen hadde ikke noen små tanker om seg selv. Han sa til meg: «Jeg vil påstå at når det gjelder poesi, så har jeg absolutt gehør. Jeg kan lese bare to ord av et dikt – og si om det er godt eller dårlig.» Hehe. Jeg var mer opptatt av trosspørsmål den gangen. Det fjernet jeg meg mer og mer fra, jeg syntes etter hvert det var viktigere med det som skjer her på jorden.

– Politiseringen på 1960-tallet preget deg?

– Det var senere. Jeg kom ikke så tidlig til det politiske.

– Du holder oppe et ideal om å være et engasjert menneske. Sammenhengen mellom aggresjon, indignasjon og engasjement – det henger vel også sammen med å være et politisk menneske?

– Jeg har skrevet en del innlegg i avisen, om ting som kort og godt har irritert meg. Jeg har vært fortørnet og forbannet. Da er det å skrive en måte å bli kvitt aggresjonen på. Men det er morsommere å male, og det gir et bedre resultat.

– Du har tidligere kritisert «den ironiske generasjonen» for kunsten den skaper?

– Jeg har vel sagt at den ironiske kunsten er et uttrykk for tretthet, for at folk ikke lenger greier å konsentrere seg om de vesentlige tingene. Men nå er jo tiden blitt så trett at den ikke engang er ironisk, bare likegyldig. Mye av det som i dag presenteres som samtidskunst, skjønner jeg ikke noe av. Fordi det ikke engasjerer meg. Jeg står ikke i noe følelsesmessig forhold til det. Jeg kan til nød stå i et filosofisk eller litterært forhold. Men jeg synes ikke at kunst skal være på den måten. Jeg synes kunsten skal formidle seg ved hjelp av kunst, ikke ved at man først skal måtte lese en masse for ha utbytte av den.

– Hvordan du ser på vår egen tid?

– Jeg synes vi lever i en nedgangstid som er ganske overfladisk på den ene siden, og forferdelig grusom på den andre siden. Det er en ganske besynderlig blanding.

– Hva er det som er ille?

– For det første er folk fullstendig uten smak. Den gamle den gode gamle, kunne man nesten si: Den gamle, gode smaken er nesten fullstendig forsvunnet. Det finnes ikke noen tradisjonssmak lenger. Det vil si at det blir fritt frem for de mest idiotiske ideer, som for eksempel å male om postvesenet og kalle det Bring isteden. Men verden blir ikke bedre av at bilene er nymalte i det norske postvesenet. Nede i Gaza kriger de fortsatt som bare faen. Så det er en besynderlig tid vi lever i. Thomas Mann beskrev i romanen Doktor Faustus at å lage kunst er blitt forferdelig vanskelig for oss, fordi det ikke lenger finnes ett overordnet prinsipp. Vi må alle finne frem hver for oss. Derfor vil det på en og samme plass være uendelige mange formspråk. Dette er en tilstand som man lett forbinder med en babelsk forvirring.

– Men den tilstanden har vart gjennom hele din karriere, og gjennom hele det 20. århundret.

– Men det er blitt tydeligere og tydeligere. Da jeg gikk på kunstakademiet på begynnelsen av 1950-tallet, eksisterte det faste estetiske prinsipper. Etter hvert ble disse mer og mer oppsmuldret. Etter manges mening begynte det allerede med Cézanne, som brøt opp naturen og førte frem mot kubismen og senere de andre ismene innenfor modernismen. Frem til vår egen tid, hvor det er et mylder av formspråk. Denne babelske forvirringen er jo det fantastiske ved vår tid. Om det er godt eller ikke godt, vet ikke jeg. Men slik er det i alle fall. Det kan selvfølgelig hende at det er riktig som Oswald Spengler snakket om, at kulturer går til grunne. Det gjør de jo også. Det er bare å se seg tilbake, det vet vi jo. Så når skal vår tid gå til grunne?

– Du har et bilde som heter Aftenland …

– Det er bare idioti å tro at alt sammen går fremover og oppover mot lyset. Se hvordan det er gått i Norge etter at velferden ble så strålende. Åndslivet skulle liksom komme etter. Det har det ikke.

– Du beskriver en epoke, et helt århundre, hvor faste former utfordres og etter hvert oppløses. Ikke desto mindre har selv du sagt at kubismen har vært den viktigste retningen i nyere kunsthistorie, fordi det ikke er tilstrekkelig å bare ha en følsom strek, man behøver en eksakt strek. Hva tenker du rundt dette i dag?

– Jeg har ikke vært veldig begeistret for den oppløsningen som begynte med impresjonismen, og nettopp derfor har kubismen vært viktig for meg: Fordi den rydder opp! Dette skal være så klart og eksakt som mulig. Man arbeider med form, med volum, med nesten målbare ting. Og likevel ble det fantastisk fine malerier. Det kunne til og med brukes ekspresjonistisk, slik Picasso gjorde i Guernica. Jeg er en maler som har lagt vekt på at det skal være orden i ting, for meg kan det godt være orden samtidig som det er uttrykksfullt.

– Kan vi tolke deg slik at du mener at det 20. århundrets nedbrytning av klassiske maleridealer hadde noen positive tendenser, som laget nye oppbyggelige retninger, mens andre, for eksempel fluxus-kunsten, snarere bryter ned?

– De bryter ikke ned engang, jeg vil heller si de er uvesentlige. Mye av det som foregår i dag er påhitt, jeg kan ikke få meg til å si annet. Jeg tenker at billedkunsten antagelig ikke er vår tids måte å uttrykke seg på. Vår tid uttrykker seg heller med teknologi.

– Men det du kaller påhitt og adspredelser i kunsten, kan også ses på som en form for dødsfordriv?

– Ja, mon tro, om det nå er det? Jeg tror man føler en ganske stor tristesse etter hvert som man holder på med slikt. Det gjelder å skille mellom det som gjør en trøtt og melankolsk, og det som er givende. Påhittsaker varer bare en viss stund, så er det borte både for den som lager det og for publikum. Sjokket varer en stund, og så er det over.

– Men hva ville du sagt til den generasjonen som kommer nå, eller til unge mennesker som ikke tror på noe?

– Hva skal man si? Gi råd? Nei, det er det ikke jeg som kan gjøre. Det der må gå sin gang. Man er for lengst kommet til massevis av «points of no return». Det er ikke noe å gjøre med, nå er det bare å greie seg som best en selv kan.

– Har du noen følelse for hva som kan skje? Hvor lenge vil dette pågå?

– Kunsten, og særlig litteraturen, har jo alltid vært spydspissen når det gjelder å fange opp hva som skjer i samfunnet. Det kan tenkes at dette er et bilde på en alminnelig oppløsning, at det blir et virvar uten like til slutt. Det kan tenkes at vi vil se opptøyer, noe som allerede skjer mange steder i verden… Det skulle være rart om dette som utbrer seg på kunstens område skulle være totalt annerledes enn det som skjer i samfunnet… Jeg tror nok at disse tingene henger sammen. Men nå kommer vel mange av Morgenbladets lesere til å si at han fyren der oppe i Trondheim er blitt helt idiot. Det finnes mange kunstnere nå som liksom skal begynne å reparere på tiden. Det tror jeg ikke går. Den danske kunstneren Palle Nielsen sa en gang: «Jeg kan ikke gi noe positivt til tiden. Det eneste jeg kan gi, er å fremstille det som fører tiden nedover, slik at jeg i hvert fall vet at jeg har vist at dette ikke er veien å gå. Jeg har vist det negative, og det er positivt nok.» Det er noe av det samme som Beckett gjør.

– Denne ishockeyspilleren i denne siste serien din fra 2008, hvem er han egentlig?

– Ja, det lurte Tommy Olsson også på. Det var en tegning som kom av seg selv, etter en natt uten søvn, av en mann som kneler for en kvinne, med og uten kølle, med skøytesporet bak der som livets gang, og hans pansring i forhold til dama…

– Panser og maske. Enhver dyp ånd trenger en maske?

– Beskyttelse, fordi man er blyg, eller fordi det ødelegger skapergjerningen å snakke. Jeg snakker aldri om det jeg maler på. Ikke mens jeg arbeider. –

– I et maleri fra serien «Do not go gentle» er det en brann, er det ikke mennesker som brenner?

– Jeg vet ikke hva det er som brenner. Men jeg sier som Salvador Dalí: «Det at jeg ikke kan si hva som er meningen med bildene mine, vil ikke si at det ikke er mening.» Men jeg tror akkurat det bildet har sammenheng med Adrian Leverkühn i Doktor Faustus.

– Ham gikk det til lukt helvete med.

– Det gjorde det.

–Han brøt med menneskene for å skape kunst?

– I boken sier Djevelen at den eneste legitime kunst i dag, er lidelsens uttrykk. Det er jo dette komponisten Adrian arbeidet med. Men for å nå den erkjennelsen, fikk han ikke lov til å elske. Det ligger jo en dyp visdom i dette, at når mannen ikke får lov til å elske, så oppnår han ting i kunsten som er større, eller i hvert fall annerledes. Det er slike ting jeg synes Thomas Mann driver en helt fantastisk dybdeboring i.

– Har du valgt å leve uten…?

– Ikke uten å elske, nei!

– Uten å bo sammen med en kvinne?

– Jeg må dessverre si at jeg ikke har tenkt så dypt. Jeg har vært en umoden fyr, som har tenkt at et samliv ville hindret meg i å jobbe. Jeg vil ikke kaste bort tiden, vil heller jobbe. Klart det er fantastisk å være sammen med en kjæreste, men det er jo et dilemma, det der, hva du ofrer for å oppnå noe annet. Der tror jeg mennesker tenker forskjellig. Det er mulig jeg har tenkt feil.

– Men det virker som det er en forelsket glød i disse bildene?

- Jeg må dessverre skuffe deg. Jeg har forsøkt å beskrive det som et kraftfelt, der jeg fatter mer av tilværelsens rikdom enn jeg gjorde tidligere. Det er en indre sak. Man møter mennesker og natur på en ny måte. Det er eksistensielt. Det kommer av at jeg er blitt gammel, kanskje?

– Du har en begeistring. Er det en forutsetning?

– Det er to forutsetninger: Man må ha begeistring, og man må ha kynisme. Jeg er sterkt opptatt av å ha distanse til det man lager, mens man lager det. Det er jo min generasjons credo: Man skal forløse verket kunstnerisk for at det skal virke. Det nytter ikke bare å si «leve revolusjonen!». Derfor har min generasjon så vanskelig for å komme i kontakt med en viss type samtidskunst – den som ikke slår an hos oss.