Annonse
04:00 - 12. september 2008

Gromt gitar-ras

Snöras balanserer mellom streit og smalt. Derfor er Plague Waters årets norske hardcoreskive.

Velgjørende univers: Det er øyeblikkene, ikke låtene, som løfter Plague Waters opp av hardcoremylderet, mener Morgenbladets anmelder. Her sees Yngve Hilmo, gitar.
Annonse

Snöras må være Norges fineste hardcore/punk-band. Åpningen på Plague Waters er simpelthen fantastisk. Taktfaste hypnotiske drønn dunker seg inn i ørekanalene før den rytmiske hakkemaskinen setter i gang: energien, de drivende arrangementene, den frekke harmonikken. Standarden for Snöras’ andreskive er satt.

Urolighet. Åpningen til tross: Det er det lettbente gitarspillet som driver Plague Waters, og gitaristene Mathias Nylenna og Yngve Hilmo leverer til de grader varene. De maniske akkordskjemaene glir tidvis ut i skjærende dissonans og bidrar til den uroligheten som omslutter albumet, godt hjulpet av Mads Hornslettens trommespill.

Det er ikke låtene som er i fokus her. Det er stemninger, bruddstykker, fraser det dreier seg om. På denne måten er introen på «All My Neurotic Friends» nesten verdt platen alene. Samme er tilfellet med førsteversene på «Lucid River» og «Mosaic Devours». Snöras’ musikk balanserer imidlertid på en knivsegg: mer streit, og det hadde blitt ordinært og kjedelig. Mer smalt, og det hadde blitt for usammenhengende og intetsigende. Men de balanserer, altså, og det er det som løfter Snöras opp av mylderet.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Mest lest

Mer fra Kultur