Annonse
04:00 - 19. desember 2008

Basusjernet

Vi ler godt når vi hører historien om presten som forsnakket seg på prekestolen julaften.

Ekstrem minimalisme: Tarquinio Merula.
Annonse

Eller hva med presten som uklokt la i vei ved barnegudstjenesten – også på julaften – og spurte: «Hva er det vi gleder oss til, kjære barn, på en dag som denne, hva er det vi venter på?» … Ja, det er fornøyelig. For etter 2000 år er det ikke like lett å se alvoret i saken lenger: det vergeløse spebarnet og det torturerte og lemlestede mennesket spikret til et tre; i en og samme person – og spennet mellom dem. Jeg har tidligere i denne spalten vært inne på 1600-talls-komponistenes forkjærlighet for suggestiv komposisjon på faste, gjentatte akkord-rekker og bassganger. I 1638 kom italieneren Tarquinio Merula ut med en samling med solo vokalmusikk der han driver dette prinsippet til det ytterste. I den ekstremt minimalistiske vuggesangen «Hor ch’è tempo di dormire» er det bare to bass-toner som danner grunnlaget for komposisjonen. To toner som gjentas hele 162 ganger i løpet av drøye syv minutter, og som akkompagnerer jomfruen som synger det nyfødte barnet i søvn. Og teksten er like sterk som musikken er hypnotiserende når Maria beundrer barnets skjønnhet i alle dets enkeltheter – samtidig som hun vet hvilken skjebne det går i møte.

Se de nydelige hendene, de myke, fine føttene!

De skal gjennombores og ødelegges av jern og nagler.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.