Annonse
04:00 - 21. september 2007

Roc­ka rag­na­rokk

En ny fjet­ren­de, over­mo­dig og ge­ni­al opp­set­ning fra duo­en Vin­ge & Mül­ler.

Ibsenvri: Chris­ti­ne Kor­te (fru Al­ving) og Ju­li­an Blaue (pas­tor Man­ders). Uten­for bil­det er Os­vald, som spil­les av kunst­ner­ne selv, Ida Mül­ler og Ve­gard Vin­ge. Foto: Nina Mag­nus
Annonse

Det lokale kulturlivets iboende ondskap er en av teateravantgardens mer ihjeltygde maksimer. Vi andre har rottet oss sammen mot kunstnerne i godt over et hundreår, og lykkes de i første omgang å slippe unna, kan du ta deg faen på at vi før eller senere likevel får kverket dem.

Ibsens Osvald Alving kveles av kvalm stueluft og syfilis kort tid etter hjemkomsten til moderskjødet. Hans tragedie er blitt protypisk for den som måtte finne på å iscenesette seg selv som tragisk helt i opprør mot hjemlandets bedervede orden. Derfor er det ingen tilfeldighet at Vegard Vinge og Ida Müller selv bekler rollene som Osvald Alving når de setter opp Gengangere på Black Box. Klisjeen om den hjemvendte kunstners porøse eksistens brukes som stupebrett ned i en sekstimers seanse som dels er et opprør, dels iscenesettelse av et opprør, og først og fremst en teaterforestilling til å bli forelsket i.

Ikke fordi de hjemvendte berlinere har skapt en fullkommen forestilling – det fullkomne er det lite verdt å investere emosjoner i. Men heller fordi forestillingen er så full av faen, eller av guts, baller, slimål, silkeglatt, klassisk teflon, spyfreidig, spunk, frekkhetens nådegave, kort sagt av Chutzpah*, slik poeten Øyvind Berg har definert det. Legg til studentikos selvforelskelse, referanseonani og dramaturgisk overmot, og vi begynner å nærme oss.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

vi har nå latt en annen avdeling behandle klagen for å sikre at den ses på med nye øyne.