Annonse
04:00 - 06. juli 2007

Miniatyrfølelser i juli

Couperins cem­ba­lo­styk­ker er fjol­le­ri­er ful­le av be­hers­ket li­den­skap.

Couperin: Bril­jant ba­rokk­mu­sikk.
Annonse

Selv har jeg en sparsomt og eklektisk utstyrt platehylle. Min venn Lars, derimot, har både en omfattende samling og dertil orden i sakene. Jeg liker best trist musikk, og vil helst skrive om pasjoner og klagesanger og den slags. Men det er jo sommer! utbryter Lars. Debussy, Ravel, Satie, mumler jeg, vel vitende om at Lars vil rynke på nesen over slikt fransk, impresjonistisk svermeri. Vil du ha en franskmann, ta Couperin, sier han. Har du hørt hans stykker for cembalo? Det er briljant barokkmusikk – balansert, artikulert, elegant. Lars og Couperin blir straks invitert til hvitvin ved sjøen. Vannet glitrer, og den lave sommernattsolen blafrer gjennom løvverket på bjørketreet. Christophe Rousset (Harmonia Mundi 1993) spiller for oss fra Couperins tredje bok, som åpner med «ordre» nummer 13. Her er blant annet en serie forfranskede spanske «folies», som er, hva da, fjollerier? Ja, kanskje det, sier Lars. Dette er hoffkultur, vet du.

Jeg skulle helst ha skrevet denne spalten sammen med deg, sier jeg, under pseudonym. Men det er ikke lov. De vil ha hoder og signaturer i Morgenbladet, som en slags personlighetsgaranti. Jeg måtte få tatt et nytt bylinebilde av meg – på det gamle ser jeg visst ut som en terrorist. Det er rent koketteri. Det kler deg, sier Lars, som for øvrig er blant de mest forfengelige jeg kjenner. Han forklarer at Couperin i flere av sine stykker med både omsorg og ironi skildrer hvordan hans samtidige bar seg på bakgrunn av den omstendelige etiketten som preget hoffet. Hvert stykke i Couperins «folies» representerer en figur i en maskerade. I cd-heftet skriver Bruce Gustafson at den enkelte gestalt kan være både dypsindig og frivol; en maske kan være en karikatur, men den åpenbarer også noe om personligheten den skjuler. Du har den klare og grasiøse Jomfrueligheten, den høyrøde og animerte Lidenskapen, og altså selve Koketteriet som uten videre kan skifte farge, fra livlig til behersket til lettsindig. Jeg lytter, imponert over hvor mye dynamikk det er mulig å få ut av en cembalo, som i utgangspunktet ikke tillater forskjellige styrkegrader, og som heller ikke kan røpe følsomhet i anslaget. Det handler om timing, sier Lars. Og ornamentikk.

Rousset er over i den fjortende «ordre», som påkaller sommerens lyder: fugler og bjeller fra nytelsesøya Kythira. Titlene antyder fuglenes sinnstilstander: De er forelskede, redde, sørgmodige og triumferende. I cd-heftet står det at vi på samme tid blir beveget av og beskyttet mot følelsene, ettersom de serveres i miniatyrformat innenfor rammene av den lykkelige julimåneden, som tittelen på en av satsene muligens viser til: «La Julliet». Som også kan ha vært en pike ved hoffet, kommenterer Lars. Det er forresten slett ikke noe romantisk over Couperins syn på naturen; han fremstiller den idealisert og kunstferdig, nesten som en musikalsk parallell til Le Nôtres strengt oppbygde parkanlegg, der alt har sin plass i en gitt (nettopp!) orden.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.