Annonse
04:00 - 17. mars 2006

Kald kjærlighet

Vinterens sterkeste teaterforestilling er sublim som et tomt kjøleskap.

Ambivalent: Trine Wiggen og Bjørn Skagestad i Blackbird. Foto: Marius E. Hauge
Annonse

Nationaltheatrets malersal. Vi sitter stille og venter, høyt oppe i det som en gang var husets indre gemakker. Det er premiere på teaterstykket Blackbird av David Harrower, og scenerommet er fullstendig hvitt. Hvit er malersalen, hvit fra gulv til tak – og jeg kjenner et stikk av forventning i kroppens glupske irrganger.

Scenografien er nærmest sublim i sin enkelhet. Sublim som et tomt kjøleskap. Sublim som en kiste fra innsiden. Og enda bedre blir det når de åpner et vindu mot byen, mot bilene og trekkspillerne og bråket. Her er en spenning mellom det tingene på scenen egentlig er (en mengde trashy pappbegre og middagsbeholdere) og den skjønnheten de fremstår med for våre øyne. Som i en drøm bærer selv pappkrusene på dunkle hemmeligheter, og som i en Bergman-film innveves marerittet i dagslyset.

Anmelderen gråter. Blackbird handler om Una og Ray. Vi møter dem mange år etter at de har hatt et forhold. Et fengselsopphold er tilbakelagt etter at Ray fikk ereksjon i shortsen da han så Una for første gang på en grillfest. Han var en voksen mann, hun tolv år gammel. I rettssaken kalte man det pedofili og seksuelt misbruk – men var det samtidig en form for kjærlighet?

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur