Annonse

Annonse

04:00 - 08. april 2005

Postludium for samtidskunstbegrepet

Hvordan kan kunsten kreve autonomi og samtidig leve opp til sitt ønske om å være samtidskunst?

Distansert: Tidskunsten distanserer seg fra annen nåtidskunst nettopp ved at den eksklusivt hevder å være på høyde med tiden og representere dens essens og utviklingsmuligheter. Her fra utstillingen Tegn, en stor tilbakeskuende utstilling av Jan Groth ved Museet for samtidskunst. Foto: Berit Roald/Scanpix

Når kunsten blir samtidskunst, taler den på vegne av en overordnet virkelighet. Samsvaret mellom tiden og dens avtrykk i kulturen kommer til syne i verkets form. Det ville være en overdrivelse å si at dette gjør samtidskunsten til metafysikkens siste mohikaner.

Vi kommer imidlertid ikke forbi at gamle åndsfilosofiske paradokser ligger innbakt i selve begrepskonstruksjonen. Slik vikler samtidskunsten seg inn i samtidsknuten, der kravet om autonomi konfronteres med spørsmålet om kunsten må spille en objektiv rolle i historiens sannhetsteater.

Samtidsknuten. Bør kunsten rette seg etter tiden eller tiden etter kunsten? Vi kan trygt fastslå at problemstillingen i det minste befinner seg i en tautologisk atmosfære: Kunst blir kunst fordi den er samtidens stemme, mens tiden bare kan realisere sin samtidighet (forstå seg selv) gjennom kunsten. Mange kloke hoder har gjort gjentatte forsøk på å løse opp denne selvknyttede samtidsknuten. La oss ta en titt på noen utvalgte oppknyttingsforsøk:

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.