Annonse
04:00 - 17. desember 2004

Norsk film må videre!

Formmessig står den norske filmen på stedet hvil. Morgenbladet oppsummerer filmåret.

Triller: Hvis jeg skal fremheve én norsk film fra 2004 med konsekvent formbevissthet må det bli Martin Asphaugs thriller Andreaskorset, skriver Kjetil Lismoen.
Annonse

I forbindelse med et seminar

om filmstil i høst ga regissør Pål Sletaune uttrykk for frustrasjon over de norske filmdebattene. Det hersker primitive forestillinger om forholdet mellom form og innhold, mente han. Et formspråk er ikke en tom størrelse – eller det samme som overflate. Det er heller ikke en boks man bare kan putte et innhold i.

Kritikken var kanskje først og fremst rettet mot filmjournalistikk. Men den rammer også de som bestemmer det norske filmrepertoaret – det vil i hovedsak si filmkonsulentene i Norsk filmfond og ikke minst filmskaperne selv. For ser man på årets norske filmrepertoar, så er det én tendens som er gjennomgående, og som har havnet i skyggen av det mer høyrøstede kravet om flere kvinner foran og bak kamera: Det finnes få eller ingen tilløp til utforsking av filmspråket (hvorvidt det er en sammenheng mellom disse to tendensene kan vi jo bare spekulere i).

Ny pakt.

Det er lett å glemme denne kjensgjerningen i den euforien som omhyller ny norsk film både i filmmiljøet og i deler av pressen. Begeistringen for norsk film er forståelig: Den norske filmen har de siste årene opprettet en ny og nødvendig pakt med kinopublikummet, etter flere tiår med en gjensidig mistillit. Jeg tror mye av entusiasmen skyldes at mange har vært sulteforet på filminntrykk som kan speile vår virkelighet eller samtid på en overbevisende måte. Men selv har jeg til gode å oppleve en norsk film som sjelsettende for meg personlig, eller for mitt syn på filmen som uttrykksform, og jeg tror at mange deler den erfaringen. Vi har fortsatt til gode å se et norsk “mesterverk”, slik vi uten omsvøp omtaler mange utenlandske filmer, eller en film som oppsummerer en tidsepoke og preger en generasjon.

Det er mest variasjonen i den norske filmen fra de siste årene som har vært forfriskende. Dagens filmskapere viser større vilje til å prøve ut nye sjangere, og filmer som for bare 10 år siden ikke ville fått støtte, har fått det. De mest nærliggende eksemplene er musikalen Alt for Egil, regissert av en debutant, og storbydramaet Uno, skrevet, regissert og spilt av regidebutanten Aksel Hennie. Sistnevntes ambisjonsnivå ble møtt med hoderysten av det hierarkisk orienterte filmmiljøet, men frykten for at det hele skulle utarte til selvdyrkende skuespilleri har stort sett vist seg ubegrunnet. Men også ensemblefilmene Hawaii, Oslo og Salto, salmiakk og kaffe representerer noe nytt, om ikke i formen, så i måten regissørene har valgt å fortelle historiene på.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.