Annonse
04:00 - 26. november 2004

Lengselen mot byen – og mot skauen

Tre lengtende damer og én mann i regress: Jon Refsdal Moe anmelder Balteatrets Tre søstre og Martin Slaattos Sløyfa.

Annonse

Det er ikke første gang den danske gruppen Balteatret (her bestående av tre nordmenn og en finne) tar for seg Tsjekhovs Tre Søstre. I samarbeid med norske Verk Produksjoner (som for å gjøre det hele litt vanskeligere består av de samme menneskene) produserte de for snart fire år siden forestillingen Happy Doctor. Denne forestillingen var en dramaturgisk godbit, der Tsjekhovs livslede og lengsel mot Moskva ble sammenstilt med brødrene Grimms eventyr Bymusikantene fra Bremen. Hos Tsjekhov går tre kvinner til grunne i evig lengsel mot noe annet. Hos Grimm vralter noen husdyr av gårde mot Bremen, tar første og beste avstikker til nærmeste røverhytte og lever lykkelig til sine dagers ende. Forestillingen avsluttet på gymnas-tysk: “Wenn man sagt, dass man in Bremen ist, dann ist man in Bremen”. Ikke noe mer å grine over, med andre ord: Både dramaturgisk og tematisk var forestillingen en studie i ubekymret vitalisme, en hjertelig avkledning av de lengtende unge damer, og av teatret selv – ikke minst av tilskueren, som hadde oppsøkt det for å finne mening.

Utstudert uforløst. De tre lengtende søstre er denne gang alene på scenen. Her er verken samovarer eller russiske generaler. Bymusikantene fra Bremen er erstattet av en loslitt Max Mekker-figur, som veksler på å vralte rundt i stua og innimellom klamre seg til beina deres. Scenen er lavmælt, stringent og marerittaktig: kompaniet forsøker å åpne det marginale rommet mellom fiksjon og improvisasjon, og slik bruke teatrets konflikt mellom fiksjon og virkelighet til å fange figurene i et ingenmannsland som utvikler og underbygger handlingslammelsen Tsjekhov har utstyrt dem med.

Prosjektet er avgjort interessant, og det minner på sitt beste om Daniel Danis’ dødsstudie Seie-Seiarens Song, dystert iscenesatt av Runar Hodne på Det Norske Teatret våren 2003. En annen parallell er Svein Sturla Hungnes oppsetning av Lorcas Bernarda Albas Hus på Centralteatret våren 2004. For dynamikken de tre søstrene imellom har definitivt Lorca-takter ved seg. De tre søstrene ødelegger hverandre gjennom små stikk, spydigheter og midlertidige allianser seg imellom. Av og til bryter de ut i stramt koreografert spontanitet. Det er smakfullt og stringent gjort. Men hva gjorde egentlig den bikkja der? Kanskje et symbol for den dvaske maskulinitet som innhyller søstrenes jomfrubur – i form av døde fedre og soldater med fjærdusk? Men bikkja ble lite annet enn en halvcrazy teatereffekt, og brøt mot den intellektuelle stringensen scenen ellers var innsatt med.

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.