Annonse
04:00 - 03. desember 2004

Gåten Aleksander

Da Julius Caesar leste om Aleksander den stores bedrifter, begynte han å gråte. Han følte seg så mislykket.

i 333 f. Kr. slo Aleksander den store perserkongen Dareios i et avgjørende slag ved Issos i dagens Tyrkia. Men hvorfor i all verden marsjerte han sørover etterpå? den flyktende Dareios ses i midten av denne romerske mosaikken, som i dag finnes i Nasjonalmuseet i Napoli. Aleksander den store – komplett med kinnskjegg og bølgende hår – til venstre.
Annonse

Som alle antikke anekdoter er sannhetsgehalten litt usikker. Likevel er historien talende nok: Da den unge Julius Caesar – Romas kommende enehersker – hadde lest om Aleksander den stores liv, så han opp fra boksidene med blanke øyne. Årsaken var enkel: Da Aleksander døde, bare 32 år gammel, hadde han allerede underlagt seg et område fra Hellas i vest til India i øst. Selv var ikke Caesar i nærheten av en tilsvarende suksess. Og dermed kom tårene. Jakten på Aleksander. Historien gjenfortelles av den anerkjente Oxford-historikeren Robin Lane Fox, som også har vært hovedkonsulent for Oliver Stones nye film Alexander, i boken The Search for Alexander. Tittelen på Fox’ tekst, én av flere han har skrevet om den hellenistiske hærføreren, er ikke tilfeldig. I den fragmentariske krattskogen av antikke kilder er det nemlig svært vanskelig å få øye på den reelle, historiske skikkelsen som en gang ledet 50 000 soldater fra Makedonia til elven Indus’ bredder i Øst-Asia. Derfor er enhver fortelling om Aleksander Den Store dømt til å bli en jakt på en unnvikende og flyktig historisk figur. Slik sett representer ikke Oliver Stones filmatiske spekulasjoner om den makedonske hærføreren noe nytt; tvert imot føyer de seg inn i en mer enn 2000 år gammel tradisjon. – Noe av problemet er at Aleksander levde så kort. Derfor er det vanskelig å nå frem til ham gjennom arkeologien, sier Johan Henrik Schreiner, professor emeritus i antikk historie ved Universitetet i Oslo. – I tillegg stammer de fleste tekstlige kildene om Aleksander fra romersk keisertid, det vil si om lag fire hundre år etter at han selv levde. De samtidige fortellingene om ham, skrevet av generaler og historikere som var med på felttoget til India, er bare bevart som fragmenter eller i omarbeidet form. Det gjør det svært vanskelig å vite hvilke motiver Aleksander egentlig hadde.

Ytre fiende.

La oss likevel repetere noen leksikalske opplysninger som står på fast grunn. Aleksander Den Store overtok kongemakten i Makedonia i Nord-Hellas i 336 før Kristus, etter faren Filip den andres død. Filip hadde noen år tidligere underlagt seg de greske bystatene i sør – Athen, Sparta, og de andre kjente navnene fra historietimene – og på vegne av dette løst sammensatte gresk-makedonske riket innledet Aleksander raskt et felttog mot det mektige Perserriket i øst. Våren 334, 22 år gammel, steg Aleksander og hæren hans i land i det som i dag er Tyrkia. Det ble starten på et åtte år langt felttog, som gikk via Egypt i sør til Syria, Iran, Afghanistan og Pakistan. Marsjen tok ikke slutt før Aleksanders soldater nektet å krysse Indus og rykke enda lenger inn i det ukjente landskapet. Dermed startet tilbaketoget. To år senere døde den unge kongen i Babylon, ifølge ryktene utmattet etter et hardt liv med mye alkohol (og ifølge Oliver Stone fordi han ble forgiftet av sine egne). Hvorfor sørover? – I Hellas hadde man lenge diskutert en invasjon av Perserriket, og sett på det som et gunstig økonomisk og politisk grep, ikke minst fordi det kunne samle Hellas mot en ytre fiende. Derfor er det egentlig ikke så overraskende at Aleksander innledet et felttog mot øst, sier Johan Schreiner. – Likevel er det helt utrolig at han kom så langt som han gjorde, på så kort tid og med så små ressurser. Det store spørsmålet er hvordan han klarte å få mennene sine med seg. Hva gjorde han som fikk dem til å fortsette å marsjere og marsjere og marsjere – uten stans? Noe av grunnen må ha vært Aleksanders egenskaper som militær strateg. Schreiner selv blir ivrig når han skal beskrive Aleksanders spesielle talent som hærfører, et talent som fortsatt gjør ham til pensum ved militærakademier rundt omkring i verden – til tross for (eller kanskje på grunn av) den utilslørte grusomheten han ofte la for dagen. – I løpet av det lange felttoget måtte den makedonske hæren ofte veksle mellom åpne slag og mer intrikat, geriljabasert krigføring. Det er sjelden at noen behersker begge disse feltene like godt, men det gjorde altså Aleksander, sier Schreiner, som likevel sitter igjen med ett stort spørsmål når det gjelder hærførenes strategiske valg: Hvorfor i all verden gikk han egentlig sørover etter å slått perserne i det avgjørende slaget ved Issos i 333? Hva var det han skulle der? – Hadde det vært deg og meg, hadde vi jo gått rett østover mot Perserkongen, før han rakk å samle troppene igjen. Men i stedet tok Aleksander altså den lange omveien om Egypt, sier Schreiner engasjert. – I ettertid har man forsøkt å finne alle mulige slags rasjonelle forklaringer på dette, ut fra tanken om at Aleksander må ha handlet logisk. Men for meg virker det fortsatt veldig rart.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur

Disse intellektuelle tradisjonene er fullstendig ignorert innenfor akademia