Annonse
04:00 - 03. desember 2004

Smålåten historisk tolkning

Det er uroen og intensiteten, for ikke å si angsten, som er den bærende drivkraft i Buckners syvende symfoni. Philippe Herreweghe mangler langdistanseblikket i annensatsen, verkets kjernesats, og det kan jeg egentlig ikke tilgi ham for.

Annonse

Striden om de såkalt historisk korrekte oppførelsespraksiser har for lengst overskredet tidligmusikken og strukket seg inn i det klassiske og romantiske repertoaret. Dette gir ny og stimulerende erfaring. Roger Norrington og London Classical Players utgav for åtte år siden en redusert og dessverre litt tørr versjon av Bruckners tredje symfoni. Nå har belgieren Philippe Herreweghe og Orchestre des Champs-Elysées tatt for seg Bruckners syvende (fullført i 1883) med tarmstrenger og delvis originale blåseinstrumenter. Tolkningen er annerledes, og har langt på vei blitt løftet til stjernene (den var “månedens sjokk” i musikkmagasinet Diapason) – men Herreweghes versjon reiser langt flere spørsmål enn den besvarer.

Kan ikke trylles bort. Noen er kanskje forbauset over å høre at instrumentene var så forskjellige på 1880-tallet og i dag. Er det ikke nettopp det senromantiske orkesteret vi har slitt med nærmest uforandret i mer enn hundre år? Er det ikke nettopp orkesteret til Mahler og Richard Strauss som har utbredt seg bakover i epokene og kvalt både Mozart og Bach i klangmasser fra vår egen tid? Vel, orkesteret til Bruckner var svært forskjellig fra dagens. Da den syvende symfonien ble uroppført i Leipzig i 1884, satt det bare 44 strykere og rundt 20 blåsere i orkesteret. Dette ønsker Herreweghe å rekonstruere. Blåserne er dels originaler, dels kopier av originaler, med individuelle forskjeller mellom instrumentene og en mer sprø og gjennomsiktig klang i ensemblet. Messingen dominerer ikke over treblåserne, strykerne har denne særegne, skimrende klangen, og orkesteret virker nesten kammermusikalsk avklaret. Men jeg er lei for å si det: Besetningen er ikke det avgjørende spørsmålet når det kommer til tolkning av Bruckners syvende symfoni.

Jeg har alltid irritert meg over troen på at vi får en historisk “autentisk” opplevelse hvis musikken spilles eksakt likedan som den gang. Selv om instrumentene, spillemåten, akustikken, stolene og stearinlysene i lokalet var eksakt reprodusert, så ville vi som lyttere være noen helt andre enn de som levde da, og erfaringen ville nødvendigvis bli en annen. Vi ville kort og godt høre hundreogtyve år gammel musikk, i motsetning til dem, og denne historiske avstanden kan ikke trylles bort med noe teknisk grep. Derimot er det interessant å høre originalbesetninger og originalfrasering i sin historiske avstand og fremmedhet. Langt vanskeligere er det å levere historiske tolkninger som ikke bare er korrekte dokumenter, men i tillegg har aktualitet som nåtidig utsagn.

Ikke moden nok.

Herreweghe uttalte for seks år siden, da han oppførte Bachs Johannespasjon i Berlin, at han ennå ikke følte seg moden nok for Bruckner. Dette utsagnet bør man merke seg, fra en musiker i toppklasse, ytterst renommert og profesjonell. (Mange savner ham også etter innsatsen med Stavanger Symfoniorkester i Norge.) Med valget av Bruckners syvende har han nå tilsynelatende styrt unna de mest monumentale symfoniene, som den femte, åttende og niende, og funnet seg en mer sangbar musikk, et melodiøst verk i mindre og lettere format.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Kultur