Annonse
12:50 - 24. august 2018

Benny Andersen samlet i sitt vesen eventyrfortelleren H.C. Andersen og filosofen Kierkegaard, skriver Suzanne Brøgger.

Benny Andersen samlet i sitt vesen eventyrfortelleren H.C. Andersen og filosofen Kierkegaard, skriver Suzanne Brøgger.

Den danske forfatteren og komponisten Benny Andersen døde 16. august i år. Foto: Erik Refner / Ritzau Scanpix / NTB scanpix
Annonse

Døden er ikke hvad den har været

(…)Thi pudsigt nok er den døde sjældent død men er stille sovet ind

har fået fred

har vi mistet

er gået bort

faret hen

er taget fra os

er draget i forvejen (…)

Derfor lov mig,

kære nulevende og medlevende

Jeg beder jer så mindeligt:

Når turen kommer til mig

gør det ikke værre for mig

end det i forvejen er

Vis respekt for min respekt for sproget fortæl vidt og bredt

når den tid kommer

min tid

(det jager ikke)

at jeg er d-ø-d: DØD

og jeg vil være jer evigt taknemmelig

Benny Andersen 

Dansk forfatter og komponist, 1929-2018.

Debuterte med diktsamlingen Den musikalske ål i 1960. Hans mest kjente bok er Svantes viser (1972), som blnat annet inneholder det senere tonsatte diktet «Svantes lykkelige dag», også kjent for refrenget «Om lidt er kaffen klar».

Denne nekrologen av Suzanne Brøgger ble først publisert i Weekendavisen. Gjengitt med tillatelse.

I 1964, året da Den indre bowlerhat utkom og jeg ble student, brukte jeg studielånet til å kjøpe boken, og dermed var kursen for mitt nye liv staket ut: Jeg ville skrive som Benny Andersen. Det var på høy tid, hvis det (jeg) skulle bli til noe: «da Mozart var fem år, da Jesus var tolv» – og jeg gikk i gang med skrivingen på en enorm Remington skrivemaskin.

Den gang, i 1960-årene, var Benny Andersen ikke berømt. Jeg visste ikke engang, at han spilte klaver.

Da jeg i senere i livet møtte ham live i en middag – og for lengst hadde debutert i en retning, det egentlig aldri hadde vært meningen å gå i – røpet jeg min opprinnelige plan for ham. Ut på kvelden, da jeg sikkert hadde fått et glass for mye og utbrøt et eller andet lettere vanvittig, sa Benny Andersen: «Dér har du begynnelsen til et dikt du kan jobbe videre med».

Men det som i begynnelsen hadde vakt min nysgjerrighet, var at hans dikt nettopp ikke fremsto som vanvittige, men tvert imot vittige uttrykk for eksistensens vanvidd – ofte som filosofiske gåter.

Enda senere i livet, da jeg ble medlem av Det Danske Akademi, snakket vi jevnlig sammen om dette og hint, men særlig om Søren Kierkegaard og Thelonius Monk, som Benny hadde hørt live i New York i 1958 og skrevet et riktig «monksk» dikt om.

Benny Andersen hadde for lengst utgitt en samling med den kierkegaardske tittelen Personlige papirer og diktet Kierkegaard på cykel. Men han fortalte meg at han allerede fra sin tidlige ungdom, da han livnærte seg som barpianist, samtidig leste Kierkegaard. Enten eller hadde forandret hans liv: Han ville velge å være til og ikke å være en «unnviker». Han snakket om «jordskjelvene» i sitt liv, og man kan vel si at hele hans verk handler om det fantastiske i å komme til verden med et himmelsprett. Her og nå – i «Øyeblikket». Om å felle en tåre, en dråpe i havet, med den byrde smilet er.

Benny fløy aldri i flokk, han var ikke mange nok: «Jeg er for få», som han sa. Bak den alltid beredte kaffemaskinen fantes en annen og hemmeligere Benny. Han var dobbelt. Liksom hans egentlige navn: Benny Allan – en spaltning, som går gjennom det hele: Lys og munter – mørk og melankolsk. Han hadde lært av George Bernard Shaw at hvis man har skjeletter i skapet skal man bare lære dem å danse.

Men en dag kom det en sørgelig faks fra ham om en fugl som var fløyet. Bennys Cynthia var død. Husker ikke om det var et dikt eller et telegram (alt det som engang ble skrevet på fakspapir, er i dag blitt til støv.) Men jeg fornemmet at selv om man ikke gikk i hundene i den håndverkerfamilien Benny kom fra, så ville han ikke kunne klare seg uten Cynthia, men sikkert heller synke til bunns som en boms i en Storm P. tegning. Slik kunne det da også ha gått hin spillemann av Guds nåde, hvis ikke han var blitt reddet av DSB. Ikke et vondt ord om jernbanedriften: Det var på toget han møtte sin Elisabeth.

Det finnes en munter dansk tone i moll, som ikke så lett lar seg oversette til andre språk uten å miste sjarmen.

Men han var også blitt reddet av sitt publikum. I Poul Dissing hadde han en kongenial fortolker av sine historier, en skjev dansk tilgang til Bennys svenske anslag med den ulykkelige Svante, en sanghistorie. (Ny sjanger). Benny Andersen samlet i sitt vesen eventyrfortelleren H.C. Andersen og – mer overraskende – filosofen Kierkegaard. Den ene skrev «Lykkens kalosjer», den andre om «hvor skoen trykker». Benny kunne begge deler.

Det finnes en munter dansk tone i moll, som ikke så lett lar seg oversette til andre språk uten å miste sjarmen. Det gjelder for dem alle, fra Kierkegaard og HC. Andersen til Storm P. og Kim Larsen. Den spesielle danske sjenerte frimodigheten, en blanding av storhetsvanvidd og «kledelig» mindreverd – som ikke nødvendigvis gjør sig i utlandet.

Ikke desto mindre ble det Benny Andersens høydepunkt i de senere år, da han ga en konsert i Kina og ble introdusert som «Den andre Andersen» for én «milliard» kinesere.

Benny rakk å bidra til min seneste bok ved å fortelle om sin norske livsfase i 1950-årene, da musikkscenen i Danmark var inntatt av italienerne med «Volare åh åh».

«Benny Allan» var klaversanger, så «Benny Allan´s All Stars» – eller hva de nå het – dro av sted i røde jakker med tilbakestrøket sleik for å innta de norske høyfjellshotellene. «Dere spiller som død og djevel», sa nordmennene gjerne. Men det var neppe ment som en kompliment, fortalte han, for hver gang de hadde spilt et sted, gikk det konkurs. De norske livsfarer snakket han ikke så mye om. Men det har nok ikke gjort tilværelsen tryggere at han hadde den uvane i sine unge år å klatre opp lyktestoler og skipsmaster:

«Oppe i masten/henger pianisten/på vei til jobb/ …»

Benny Andersen var dansk, men i høy grad også verdensborger.

I de senere år var det mest rasismen i Danmark som terget ham.

Han diktet om alle våre låneord. Om hvordan de sentrale «danske verdiene» er ren import. Særlig fra Midtøsten. Hva med kristendommen? Hans indignasjon førte ham til å ville skrive en erfaringsbasert bok om islam, særlig slik som han selv hadde opplevd det muslimske islettet på Barbados.

I 2010 skulle Benny Allan og jeg skrive en leilighetsvise sammen i anledning av «Akattemiets» (Det Danske Akademis) runde fødselsdag – om alle de katterne som gjennom tidene har vært medlemmer. Jeg skulle hjem hos ham og øve. Han sto først opp til jazzmusikertid, dvs. godt utpå dagen og startet med en campari til frokost. Elisabeth bad ham gå lidt mere skånsomt til verks og han svarte: «Du vil da ikke at jeg skal gå hen og bli kjedelig, vel?»

Da Benny satte sig til flygelet, et Bösendorfer, som Elisabeth hadde forært ham for alle sine sparepenger, slo det meg at han satte sig til klenodiet uten ærefrykt - helt uforferdet, som en barpianist som kan spille hva enten han er i koma, på kongens slott eller i en kz-leir.

«Du må elske og takke

dit skelet der så trofast

forhindrer dig i

at falde fuldstændig sammen.»

I de senere år hadde han vanskelig for å gå på sine røykeben. Han gjorde noen jitterbug-bevegelser: «Jeg kan bare danse!»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.